Nei, jeg snakker ikke om menstrasjonssyklus. Det gamle årets tall 2025, blir til 9 når vi oppsummerer tallene idet. I numerologien er 9 et avslutningstall. Det betyr avslutninger på alle plan. Numerologi er en læresetning (ikke vitenskap) som går ut på at tall har en symbolsk og energimessig betydning, og at disse kan si noe om personlighet, livsvei og hendelser i livet. Kort forklart: numerologi tolker bokstaver og datoer som tall, og bruker disse til å gi innsikt.

Fra den forsiktige starten i februar, hvor jeg bare ville skrive litt om mental helse og kanskje selge noen morsomme produkter, sitter jeg nå ved årets slutt – sprengfull av takknemlighet. Mine åpne og ærlige historier om det litt såre temaet mental helse, har tydeligvis truffet blink hos mange av dere. Den overveldende responsen av ros, støtte og varme klemmer var langt over hva jeg turte å drømme om. Jeg håper jeg har plantet et lite frø hos dere, slik at mental helse ikke blir noe vi hvisker om i mørket. Alle har en mental helse, enten det er en fjærlett bris eller en tung sekk. Noen har tyngre last enn andre og trenger kanskje en hjelpende hånd. Uten en eneste helsegrad i lomma, har jeg delt råd basert på mine egne erfaringer i livet. Det som funker for meg, funker ikke nødvendigvis for deg. MEN – jeg kan bry meg. Jeg kan lytte og være der for de som snubler. Det trenger ikke være komplisert. Send en melding og sjekk ståa. Ta en spasertur og skravle litt. For du er ikke alene om å ha livet litt på skeiva, vi fleste har vært der. Og det kan være en trøst å vite at du ikke er eneste på denne berg-og-dal-banen.

Mange av oss opplever økt stress, ensomhet, press og vanskelige følelser i desember. Det kan lett bli overveldende og en flom av følelser kan skylle over meg uansett hvor godt forberedt jeg tror jeg er. For jeg blir like overraska hvert år over alt som trigger nervesystemet mitt. Man skulle tro at jeg fikk mer erfaring med åra, og det gjør jeg jo, men full kontroll vil jeg nok aldri få. Jeg er mest fristet til å stikke hodet i sanden og ikke komme opp før i januar.

Om morgenen den 23. september, fulgte Marie og hennes reisefølge lokalbåten fra Tromsø til Storsteinnes i Balsfjord, hvor en vedbil ventet dem. Hennes følge var to sykepleiersker, samt en kvinnelig lektor ved den høyere skole i Kristiansand. Fra et veiskille begynte deres vandring til fots, en vandring som etter planen skulle strekke seg over sju, til dels lange dager. Med en enorm oppakning passerte de tett forbi en tysk vaktstue. Om det var denne oppakningen, eller om de tyske vaktene stod i ledtog med deres hjelpere, fikk de aldri vite, men Marie var svimmel etter å ha holdt pusten mens de passerte tyskerne. Heldigvis var det ingen som stanset dem, og forbi kom de. Strekningen de skulle gå var meget strabasiøs. Elvene hadde gått opp og de hadde måttet vade med vann til livet for å komme over. Etter om lag åtte kilometer slo de leir i skogen, la seg i soveposene og overnattet i øsende regnvær. Starten lovet ikke godt for videre marsj over grensen, tenkte Marie der hun lå klissvåt i soveposen og hutret. Tankene spant rundt i hodet. Ville de klare det? Ville hun klare det? Var alle i fysisk god nok form? Marie visste hun var i noenlunde god form, men det var ikke akkurat slik at hun hadde trent på å gå lange marsjer i skog og fjell med tung oppakning. Men det ville vel gå på et vis. Hun måtte tro det. Måtte ha håpet. Himmelen var stjerneklar, og for en stakket stund tok stjernene hennes fulle oppmerksomhet. Og da hun fikk øye på et stjerneskudd, var det med ønske om at alle der hjemme hadde det bra og at hun en dag ville få se dem igjen. Neste dag var det å sette i marsj igjen. Marie var smertelig klar over at dersom de ble overrumplet av tyske patruljer, ble det rake veien til fangeleir. Derfor var de alle hele tiden på vakt, og kom det tyske fly, var det om å gjøre å gjemme seg så godt de kunne. Enten ved å legge seg flatt ned i åpent lende eller søke ly under trærne. De gikk i stillhet. Plutselig hørte de flydur i det fjerne. Det var vanskelig å se på avstand om det var venn eller fiende som kom. De søkte ly under noen små grantrær. Stille satt de der til flyene hadde passert. Da de skulle reise seg igjen, oppdaget Marie at lektoren, Solveig, var helt hvit i ansiktet og ved nærmere øyesyn merket hun at Solveig hyperventilerte og tok seg til brystet. «Solveig, går det bra med deg?» Panikkslagne øyne og hvinende pust. Solveig klarte ikke å si noe. Marie styrtet bort til henne og fikk lagt henne ned med bena høyt. Marie var redd hyperventileringen ville føre til besvimelse. «Solveig, se på meg!» Marie måtte gjenta det flere ganger, før hun omsider fikk øyekontakt med Solveig. «Kjenner du hånden min på magen din? Kan du forsøke å puste så hånden min hever seg?» Marie visste at det var helt avgjørende å få kontroll på pusten hennes, og at dype magadrag ville hjelpe. Solveig så skrekkslagen ut der hun lå, men holdt etter hvert øyekontakt med Marie. «Bra Solveig, forsøk litt mer. Jeg vet du kan heve hånden min mer med pusten din.»  Solveig forsøkte, men det var ikke enkelt. Marie kløp henne i armen. «Kjente du det?» Det var et triks for å få Solveigs tanker på avveie. Marie kløp hardere. «Au». Solveig tok seg til armen. «Kan du nevne tre ting du ser rundt deg nå?» Solveig var roligere nå, pusten bedre, men Marie måtte få tankene hennes mer på avveie. Tankene om død og fordervelse red dem alle, men hos Solveig var det full alarm. «Eh, jeg ser deg Marie. Og så ser jeg en sekk. Og skoene mine» «Hvilken farge har lissene dine?» «Lissene mine?» Solveig så bestyrtet på henne. Som om spørsmålet var det dummeste hun noen gang hadde hørt. Lite visste hun at det var akkurat det Marie ville ha frem. «Ja, hvilken farge?» Gjentok Marie. «Røde?» Solveig så spørrende på Marie og undret seg over denne merkelige spørreleken. Med ett merket hun at pusten var roligere, at oppmerksomheten hennes var rettet mot de små tingene, og at den verste redselen for å dø var borte. Men hun var dønn sliten etter anfallet, og brukte tid på å komme seg på beina igjen. Første gang hun forsøkte svimlet det så for henne at hun nesten datt i bakken igjen. Kun holdt oppe av Marie og en av de andre sykepleierskene. Etter hvert fikk hun i seg litt vann og med skjelvende ben fulgte hun etter resten av følge da de satt i marsj igjen. Evig takknemlig for at nettopp Marie var hennes følgesvenn under flukten.

Men hva om grunnmuren din mangler armeringsjern, og betongen smuldrer opp under føttene dine? Hvis oppveksten var preget av uforutsigbarhet, og du aldri fikk kjenne på den ubetingede kjærligheten – hva står du da igjen med til å møte livets mange utfordringer?

Dette handler ikke om solfaktor, selv om det absolutt ville vært fint å smøre seg med et godt filter, eller kanskje en fullstendig blokk i form av en rustning,  i sommerhalvåret. Poenget ligger et annet sted. For det er virkelig en utfordring å regulere følelser og energi når jeg bærer med meg en rekke diagnoser med komplekse bokstavkombinasjoner. Om vinteren, når mørket senker seg, og vi nordmenn trekker innendørs, fyrer i peisen, tenner lys og blir litt mindre sosiale, er det på mange måter enklere å være meg. Livet føles mer stabilt da – mer forutsigbart. Hverdagen gir rom for pauser, og alt går i et roligere tempo.

Mange ser på oss med ADHD som energiske, høylytte og med tilsynelatende uendelig arbeidskapasitet. Ja, vi lever ofte i høyt tempo drevet av disse egenskapene, men det hele kan ende med tomhet og en total kollaps. Hvorfor? Fordi mye av energien går med til å skjule hvem vi er og å maskere vår ADHD. Jeg bruker utallige krefter på å regulere følelser, forberede meg på alt, håndtere inntrykk som andre knapt legger merke til. Hele tiden jobber jeg med å holde impulser, kaos og uro under kontroll.

Ensomhet har fått mye oppmerksomhet i det siste, ikke minst takket være Else Kåss Furuseths initiativ «Ensomhetspartiet». Diskusjonen om hvorvidt dette passer seg som en TV-serie, eller om det kan oppfattes som politisk «propaganda», har skapt stort engasjement. Jeg forstår begge sider av debatten, men jeg støtter Else fullt ut – dette er et tema som virkelig fortjener fokus.

Vi har fått ny sjef, og hele avdelingen skal ut for å spise middag for å bli bedre kjent med vår nye leder. Det føles som en invitasjon jeg ikke kan takke nei til – det ville nok gitt et dårlig førsteinntrykk. Som vanlig er jeg tidlig ute. Jeg liker å ha god tid; stress er ikke noe for meg. Jeg parkerer i et nærliggende parkeringshus og rusler mot stedet vi skal møtes. Allerede nå begynner jeg å kjenne på en rastløs uro som siver inn i kroppen. Det er mye liv rundt meg – vi er tross alt i Norges hovedstad. Folk samtaler på gaten, noen snakker høyere enn andre. Jeg legger merke til en gruppe unge jenter som står og fniser, latteren deres skjærer i ørene, en oktav for høy. Plutselig bråbremser en bil, og lyden av hvinende bremser skjærer gjennom luften. Fra butikkene og restaurantene jeg passerer, fosser det ut musikk og stemmesurr. Lydene overdøver hverandre, som om de konkurrerer om oppmerksomheten min. Denne kakofonien av lyder treffer meg som en bølge, og jeg merker at stresset bygger seg opp. Pusten når knapt ned i brystet, og jeg kjenner meg både svimmel og uvel.

I en tidligere bloggpost, «Sammenhenger – kroppen husker», skrev jeg om hvordan mentale og fysiske plager ofte henger sammen. Det vi ikke bearbeider i tide, kan senere komme tilbake og slå oss ut. Eli Bergs bok, «Sammenhenger – om erfaring, sykdom og medisinsk praksis», viser hvordan helsepersonell, ved å se hele mennesket – ikke bare symptomene, men også de underliggende årsakene – kan legge til rette for en mer helhetlig og effektiv medisinsk behandling.

«Du snubler deg gjennom livet du Anniken», sier min kiropraktor med et smil om munnen og lett risting på hodet. Han er sjelden overrasket over ting jeg får meg til å gjøre. Om det er fysiske knall og fall, eller om muskulaturen i nakke og skuldre er så stramme at han mener det er «mot normalt» Han er en fin fyr, kiropraktoren min, og vi har god kjemi og snakker godt sammen. Til tross for at vi heier på to forskjellige rivaliserende lag, henholdsvis Liverpool og Manchester United, har vi funnet en god tone og kan snakke om det meste. Jeg føler meg trygg hos han og har valgt å innvie han i alle mine diagnoser slik at han skal forstå hvorfor kroppen min er som den er. Så nå spør han ikke bare om hvor jeg har vondt og behandler symptomene, men lurer også på hvorfor det er blitt slik. Forklaringen er enkel, jeg har en av mine perioder med mye stress og kroppen er i full beredskap. Og da ser han på meg med bekymrede øyne, og vi har en god liten prat om hvordan det er og hvorfor. Han bryr seg, og det føles veldig godt.

Generasjon Prestasjon, også kjent som «Gen Z», består av dem som er født mellom 1995 og 2012. De er barna til min generasjon X og kjennetegnes ved en sterk streben etter perfeksjon på mange områder av livet. Alt fra kropp, sminke og klær til skoleprestasjoner, fritidsaktiviteter og sosiale arrangementer skal fremstå feilfritt. Dette konstante jaget etter det ytre perfekte kan imidlertid ha sin pris. Forskning viser at det ofte fører til økt stress og utfordringer knyttet til mental helse hos denne generasjonen.

Etter at jeg skrev bloggen «Gå deg en tur i skogen», har jeg fått mange fine tilbakemeldinger. Og kommentarene fra folk i min egen aldersgruppe, går for det meste ut på at dere synes jeg er tøff som deler tanker og følelser rundt mental helse. Jeg føler meg ikke spesielt tøff, synes det er litt skummelt egentlig. Hvorfor er det slik? Jeg tror vi kan finne mange i svar i å se nærmere på hva som har preget vår oppvekst og om det rett og slett kan forklares med at vi er et produkt av vår egen generasjon.

Det var en av disse usedvanlige fine vårdagene. Grønne spirer var i ferd med å bryte ut på trærne. Gresset var grønt, og solen skinte fra skyfri himmel. Det var rett og slett en lys dag. Men jeg klarte ikke å glede meg over det. 

Det var en av disse usedvanlige fine vårdagene. Grønne spirer var i ferd med å bryte ut på trærne. Gresset var grønt, og solen skinte fra skyfri himmel. Det var rett og slett en lys dag. Men jeg klarte ikke å glede meg over det.