Men hva om grunnmuren din mangler armeringsjern, og betongen smuldrer opp under føttene dine? Hvis oppveksten var preget av uforutsigbarhet, og du aldri fikk kjenne på den ubetingede kjærligheten – hva står du da igjen med til å møte livets mange utfordringer?
Dette handler ikke om solfaktor, selv om det absolutt ville vært fint å smøre seg med et godt filter, eller kanskje en fullstendig blokk i form av en rustning, i sommerhalvåret. Poenget ligger et annet sted. For det er virkelig en utfordring å regulere følelser og energi når jeg bærer med meg en rekke diagnoser med komplekse bokstavkombinasjoner. Om vinteren, når mørket senker seg, og vi nordmenn trekker innendørs, fyrer i peisen, tenner lys og blir litt mindre sosiale, er det på mange måter enklere å være meg. Livet føles mer stabilt da – mer forutsigbart. Hverdagen gir rom for pauser, og alt går i et roligere tempo.
Mange ser på oss med ADHD som energiske, høylytte og med tilsynelatende uendelig arbeidskapasitet. Ja, vi lever ofte i høyt tempo drevet av disse egenskapene, men det hele kan ende med tomhet og en total kollaps. Hvorfor? Fordi mye av energien går med til å skjule hvem vi er og å maskere vår ADHD. Jeg bruker utallige krefter på å regulere følelser, forberede meg på alt, håndtere inntrykk som andre knapt legger merke til. Hele tiden jobber jeg med å holde impulser, kaos og uro under kontroll.
Ensomhet har fått mye oppmerksomhet i det siste, ikke minst takket være Else Kåss Furuseths initiativ «Ensomhetspartiet». Diskusjonen om hvorvidt dette passer seg som en TV-serie, eller om det kan oppfattes som politisk «propaganda», har skapt stort engasjement. Jeg forstår begge sider av debatten, men jeg støtter Else fullt ut – dette er et tema som virkelig fortjener fokus.
Vi har fått ny sjef, og hele avdelingen skal ut for å spise middag for å bli bedre kjent med vår nye leder. Det føles som en invitasjon jeg ikke kan takke nei til – det ville nok gitt et dårlig førsteinntrykk. Som vanlig er jeg tidlig ute. Jeg liker å ha god tid; stress er ikke noe for meg. Jeg parkerer i et nærliggende parkeringshus og rusler mot stedet vi skal møtes. Allerede nå begynner jeg å kjenne på en rastløs uro som siver inn i kroppen. Det er mye liv rundt meg – vi er tross alt i Norges hovedstad. Folk samtaler på gaten, noen snakker høyere enn andre. Jeg legger merke til en gruppe unge jenter som står og fniser, latteren deres skjærer i ørene, en oktav for høy. Plutselig bråbremser en bil, og lyden av hvinende bremser skjærer gjennom luften. Fra butikkene og restaurantene jeg passerer, fosser det ut musikk og stemmesurr. Lydene overdøver hverandre, som om de konkurrerer om oppmerksomheten min. Denne kakofonien av lyder treffer meg som en bølge, og jeg merker at stresset bygger seg opp. Pusten når knapt ned i brystet, og jeg kjenner meg både svimmel og uvel.
I en tidligere bloggpost, «Sammenhenger – kroppen husker», skrev jeg om hvordan mentale og fysiske plager ofte henger sammen. Det vi ikke bearbeider i tide, kan senere komme tilbake og slå oss ut. Eli Bergs bok, «Sammenhenger – om erfaring, sykdom og medisinsk praksis», viser hvordan helsepersonell, ved å se hele mennesket – ikke bare symptomene, men også de underliggende årsakene – kan legge til rette for en mer helhetlig og effektiv medisinsk behandling.
«Du snubler deg gjennom livet du Anniken», sier min kiropraktor med et smil om munnen og lett risting på hodet. Han er sjelden overrasket over ting jeg får meg til å gjøre. Om det er fysiske knall og fall, eller om muskulaturen i nakke og skuldre er så stramme at han mener det er «mot normalt» Han er en fin fyr, kiropraktoren min, og vi har god kjemi og snakker godt sammen. Til tross for at vi heier på to forskjellige rivaliserende lag, henholdsvis Liverpool og Manchester United, har vi funnet en god tone og kan snakke om det meste. Jeg føler meg trygg hos han og har valgt å innvie han i alle mine diagnoser slik at han skal forstå hvorfor kroppen min er som den er. Så nå spør han ikke bare om hvor jeg har vondt og behandler symptomene, men lurer også på hvorfor det er blitt slik. Forklaringen er enkel, jeg har en av mine perioder med mye stress og kroppen er i full beredskap. Og da ser han på meg med bekymrede øyne, og vi har en god liten prat om hvordan det er og hvorfor. Han bryr seg, og det føles veldig godt.
Generasjon Prestasjon, også kjent som «Gen Z», består av dem som er født mellom 1995 og 2012. De er barna til min generasjon X og kjennetegnes ved en sterk streben etter perfeksjon på mange områder av livet. Alt fra kropp, sminke og klær til skoleprestasjoner, fritidsaktiviteter og sosiale arrangementer skal fremstå feilfritt. Dette konstante jaget etter det ytre perfekte kan imidlertid ha sin pris. Forskning viser at det ofte fører til økt stress og utfordringer knyttet til mental helse hos denne generasjonen.
Etter at jeg skrev bloggen «Gå deg en tur i skogen», har jeg fått mange fine tilbakemeldinger. Og kommentarene fra folk i min egen aldersgruppe, går for det meste ut på at dere synes jeg er tøff som deler tanker og følelser rundt mental helse. Jeg føler meg ikke spesielt tøff, synes det er litt skummelt egentlig. Hvorfor er det slik? Jeg tror vi kan finne mange i svar i å se nærmere på hva som har preget vår oppvekst og om det rett og slett kan forklares med at vi er et produkt av vår egen generasjon.
Det var en av disse usedvanlige fine vårdagene. Grønne spirer var i ferd med å bryte ut på trærne. Gresset var grønt, og solen skinte fra skyfri himmel. Det var rett og slett en lys dag. Men jeg klarte ikke å glede meg over det.
