As good as it gets? Eller kan det bli bedre?

I forrige bloggpost avslutter jeg med at mental helse er mer stigmatisert hos generasjon X (født 1965-1980) enn yngre generasjoner. Dette kan ha mange forklaringer, men etter hva jeg kan huske, var det ikke snakk om temaet i det hele tatt når vi vokste opp. Ja, vi hadde vel alle noen rare gamle tanter som hadde «trøbbel med nervene». Jeg kan også huske at mine besteforeldre ikke likte å snakke om andre verdenskrig. Jeg skjønte det ikke da, men jeg forstår jo nå at de hadde sine traumer etter krigshandlingene. Utover det skulle du være rimelig gæren hvis du «måtte» til en psykolog.

Den gangen ville stigma eller mangel på tilgjengelighet ha stoppet oss fra å søke hjelp. Det å se en terapeut for «små traumer» som skilsmisse, jobboverganger eller mobbing var ikke noe vi vurderte. Men hva med nå? Hvordan har vår oppvekst påvirket vårt syn på mental helse? Ifølge litteraturen begynner generasjon x å omfavne viktigheten av å snakke om og motta behandling for psykiske problemer. Det blir mer anerkjent og generasjoner etter oss har flere ord og rom for å snakke om følelser. Og dette påvirker oss. Hva så med kulturelle forskjeller? Ser du en amerikansk film, snakker de om sin «therapist» som en del av hverdagen. En terapeut er ikke nødvendigvis en psykolog. En terapeut er vel mer enn samtalepartner. Og det kunne vi vel alle trenge fra tid til annen.

Er det fler enn meg som tenker over at samtaleemnene rundt bordet i middagsselskaper mer og mer dreier seg om alle fysiske vondter vi har, at kroppen ikke er som den en gang var. Men vi kan få behandling og etter hvert proteser som holder kroppen i gang. Og skal jeg dømme etter bilder på Facebook og Instagram, er vår generasjon i overkant opptatt av friluftsliv. Gå langt og lenge med tung sekk for å få bilde av den beste utsikten. Vi biter tenna sammen og lar ikke kroppslige vondter stoppe oss for det perfekte bildet.

Men samtalene rundt mental helse er fortsatt en smule tabubelagt, opplever jeg. Rundt meg har jeg venner og familiemedlemmer som «sliter med nervene». Og her mangler vi ord og er ikke vant med å bruke venner som samtalepartnere om mental helse. Vi biter det i oss, smiler det vekk og ønsker ikke å bry andre med våre utfordringer. Det kan være utfordrende, ikke bare for den det gjelder, men også for den som ser at andre sliter. Hva skal man gjøre hvis den andre ikke vil snakke om det?

Noen som har sett filmen «As good as it gets” med Jack Nicholson? Der spiller han en karakter med ekstreme tvangstanker, og i en sekvens i filmen sier han «what if this is as good as it gets» til alle på venterommet hos terapisten sin. Ikke akkurat oppløftende ord for de som sitter der med sine problemer og utfordringer i livet. Men kan det være noe i det? At vi tenker at vi får slite med den (psykiske) helsa? At vi håndterer livet og tror på at vi ikke får mer enn vi klarer? At det er slik det skal være? Midtlivskriser, overgangsalder og en kropp som har nådd reparasjonsalder, vi takler det. Det har vi alltid gjort. Men nå kommer jammen traumer fra barndommen og biter oss i rævva også. Fordi vi ikke bearbeidet det den gangen, og fordi terskelen er så høy for å innrømme at vi trenger profesjonell hjelp nå.

Avslutningsvis vil jeg oppfordre alle til å se hverandre. Gi den som sliter en god klem og si «jeg ser deg og er her for deg». Og for deg som sliter; ta imot klemmen og vurder tanken om å søke profesjonell hjelp en ekstra gang. Det kan bli bedre. Livet kan bli lysere.