Jeg er eksperten i mitt liv
En lege uttalte nylig på sosiale medier: «Ikke anta at legen eller annet helsepersonell alltid vet hva som er best for deg. Hvis et råd føles feil, skurrer, eller hvis kroppen din ikke reagerer positivt, er det ikke nødvendigvis du som gjør noe galt. Det kan faktisk være at rådet ikke passer for deg. Stol på magefølelsen din når noe kjennes feil. Jeg har tillit til deg og din vurdering mer enn til meg selv som lege. Stol på deg selv.»
Vet du hva? Dette er utrolig sterkt og godt formulert. Historien blir enda mer kraftfull når man vet at legen det gjelder selv er utbrent, og har fått kjenne på kroppen hvordan rådene hun har gitt til pasienter i lignende situasjoner, ikke har fungert for henne. Jeg kjenner at innlegget treffer meg rett i hjertet. For hvor mange ganger har ikke jeg opplevd det samme – hos leger, terapeuter, psykologer eller psykiatere – følelsen av å være «feil»? Med det mener jeg de gangene hvor rådene jeg får, nærmest blir presentert som en absolutt sannhet. De kommer jo fra fagpersoner som skal ha svaret på hva som må til for å bli bedre. Men likevel har noe skurret i meg, en magefølelse som sier at «dette fungerer ikke». Likevel har jeg presset meg selv inn i den malen de har satt opp, som om det er den eneste veien. I helsevesenet har vi for eksempel pakkeforløp for kreft. Det er en forhåndsplanlagt struktur som sikrer at de riktige tiltakene blir gjort til rett tid. Det er en god tanke, og det fungerer ofte bra i slike tilfeller. Men når det gjelder utbrenthet, føles det som om helsepersonell prøver å bruke en lignende «pakkeforløp»-tilnærming – et fast program med klare steg og tidspunkt. «Gjør dette, på denne måten, til riktig tid – og da skal du bli frisk.» Men hva om det ikke fungerer slik for alle? Hva om malen ikke passer for hver enkelt?
Mental helse fungerer ikke på samme måte. Selv om krefttyper kan likne hverandre, er ditt indre liv helt unikt. Vi er individer med egne tanker, følelser og reaksjoner, og måten alt dette spiller sammen på, er ulik for hver og en av oss. Jeg er eksperten på mitt eget liv. Jeg vet hvordan jeg føler, hvordan jeg reagerer og, kanskje viktigst av alt, hva jeg trenger.
Men noen ganger har jeg følt meg helt fortapt. Jeg har ikke klart å forstå hva jeg trenger for å finne veien videre. Når jeg da søker råd fra eksperter, kan rådene noen ganger kjennes helt feil. Likevel har jeg ofte tenkt at det er jeg som gjør noe galt. For "alle andre" ser jo ut til å mestre det. Da begynner jeg å lure: Er det noe som er ødelagt inni meg?
Jeg har lett lenge og oppsøkt et utall terapeuter (her bruker jeg det som en samlebetegnelse for psykologer, psykiatere og lignende) i håp om å bli «reddet». Noen av dem er veldig opptatt av å skape en koselig atmosfære med te og duftlys, før de setter seg med notatblokka og begynner å spørre: «Hva føler du?» «Om hva da?» tenkte jeg ofte. På mitt aller verste var jeg så overveldet av kaos at jeg knapt visste hvem jeg var, opp eller ned. Å skulle sette ord på følelsene mine i en slik tilstand virket helt umulig. Likevel prøvde jeg, presset fram noen ord – mest for å være flink, som om det var en oppgave jeg måtte bestå. Men da kom alltid oppfølgingsspørsmålene: «Hva følte du da?» eller «Hva kan du gjøre med det?» Det gjorde meg rasende. For hvis jeg faktisk visste hva følelsene mine betydde, når de oppsto, hvorfor de var der, og hva jeg skulle gjøre med dem – ja, da hadde jeg jo funnet løsningen for lenge siden.
Noen terapeuter inntar den «tøffe» rollen. De kan si ting som: «Synes du synd på deg selv?» eller oppfordre deg til å bli i følelsene dine, for å forsikre deg om at de ikke er farlige. Men det er ikke alltid like enkelt, spesielt når jeg ligger i fosterstilling, gråtende og skjelvende.
Jeg har også møtt terapeuter, flere faktisk, som deler sine egne psykiske utfordringer. Det virker som om hensikten er å skape et fellesskap, en slags «vi sitter i samme båt»-mentalitet. Jeg har hørt om deres pilegrimsreiser, sorgen over tapte foreldre, skilsmisser, og til og med om døde kjæledyr. Men er det virkelig det jeg skal betale for? Og ikke bare betale – men betale dyrt?
I mange år gikk jeg rundt med en følelse av å være feil. At jeg ikke var flink nok, eller jobbet hardt nok med rådene jeg fikk. Selvtilliten ble dårligere for hver dag som gikk, og jeg følte aldri at jeg kom meg videre. Så møtte jeg en dag en psykiater som virkelig så meg. Forsto meg. I løpet av to timer klarte han å løse opp i de fleste knutene som hadde sittet fast inni meg i årevis. Han møtte meg der jeg var, og sakte, men sikkert, startet helingsprosessen. Det tok tid, mange år faktisk, men møtet med ham gjorde et dypt inntrykk på meg. Jeg skulle ønske jeg hadde møtt ham mye tidligere. Jeg tror livet mitt kunne vært helt annerledes da. Dessverre hadde årene med feil råd fra ulike terapeuter etterlatt meg med kronisk utmattelse – noe jeg nå har måttet lære meg å leve med.
I dag er jeg svært bevisst på hvem jeg velger å lytte til. Jeg har en fantastisk lege som virkelig ser meg, støtter meg, og alltid stiller opp for meg. Jeg er så takknemlig for henne at jeg gir henne en julegave hvert eneste år som en liten takk. I tillegg har jeg oppdaget inspirerende mennesker på sosiale medier som snakker rett til hjertet mitt. De får meg til å føle meg mindre alene i det jeg går gjennom. Denne "SoMe-gjengen" har blitt en uvurderlig støtte for meg. Til syvende og sist er det jeg som er eksperten på mitt eget liv – det er kun jeg som vet hva jeg trenger. Nå tør jeg også si ifra når noen gir meg råd som ikke passer for meg: "Det der fungerer ikke for meg." Å stå opp for meg selv på denne måten har vært en viktig steg på veien.