Foreldres viktigste mål bør være å gjøre barna robuste og gi dem ubetinget kjærlighet. Slik kan de stå trygt og stødig, selv når livet stormer rundt dem. For i noen tilfeller, som med Titanic, kan isfjell dukke opp i mørket og få katastrofale følger.

Men hva om grunnmuren din mangler armeringsjern, og betongen smuldrer opp under føttene dine? Hvis oppveksten var preget av uforutsigbarhet, og du aldri fikk kjenne på den ubetingede kjærligheten – hva står du da igjen med til å møte livets mange utfordringer?

Hva hvis Titanic hadde valgt å kollidere direkte med isfjellet i stedet for å forsøke å styre unna? Rekonstruksjoner antyder at skipet da sannsynligvis ikke ville ha sunket. Ved å forsøke å svinge unna, skrapte isfjellet opp flere hull under vannlinjen langs skipets skrog. Dette førte til omfattende lekkasjer på én side av skipet, noe som destabiliserte det. Hadde skipet derimot truffet isfjellet frontalt, ville skadene vært begrenset til baugen, som trolig kunne ha hindret katastrofen.

Hvor mange ganger har du endret retning i livet? Gjorde det ting bedre, eller ble det vanskeligere? Kanskje hadde det vært klokere å møte livets utfordringer ansikt til ansikt, i stedet for å trekke seg unna?

Robuste barn bygges på en solid og trygg grunnmur som gir dem stabilitet og styrke i livet. Akkurat som en grunnmur holder et hus sikkert forankret til bakken, er den avgjørende for husets stabilitet, selv om den ikke er synlig. Det er fasaden, veggene og taket vi legger merke til. Uansett hvor vakker fasaden er, vil huset være sårbart dersom grunnmuren ikke er sterk nok. Tenk på Titanic – det var skroget under vann, det usynlige fundamentet, som ble skadet og førte til undergangen.

En vakker fasade kan skjule det som ikke er synlig ved første øyekast. Så lenge alt ser bra ut på utsiden, antar vi gjerne at alt er i orden. Likevel finnes det altfor mange historier om mennesker som gruet seg til å komme hjem – til et uforutsigbart miljø, der de som skulle vært omsorgspersoner i stedet slet med psykiske lidelser, alkoholmisbruk eller lignende utfordringer.mDen samme hendelsen kan oppleves svært ulikt fra person til person, avhengig av hvor solid grunnmuren deres er. En robust person vil håndtere situasjonen og bli påvirket på en helt annen måte enn en som ikke har den samme bagasjen fra oppveksten.

 

Et eksempel på dette kan jeg hente fra mitt eget liv. Når noen blir alvorlig syke og dør, er det vondt, og sorgen kan føles overveldende – det gjelder oss alle. Men for min del blir belastningen uendelig mye større, fordi sykdom og død fører med seg forventninger til meg. Jeg er oppdratt til å være den som trøster andre, ordner det praktiske, og tar vare på alt og alle. Min egen sorg har det aldri vært rom for. Jeg skulle være den flinke, den som sørget for at alle andre hadde det bra.

Dette er et adferdsmønster jeg ikke klarer å bryte, og derfor sitter frykten for sykdom og død fortsatt dypt i meg. Jeg vet aldri om jeg har krefter nok til å være den som passer på alle andre. Så ofte gjør jeg som Titanic – jeg styrer unna. Jeg vet at det kanskje hadde vært bedre for meg å stå i det, å la isfjellet treffe meg og møte smerten. Men det er vanskelig, fordi grunnmuren min ikke er sterk nok.

 

Grunnmuren i livet ditt kan repareres og styrkes, selv i voksen alder, dersom du får riktig hjelp. Du fortjener å bli elsket for akkurat den du er – med både dine styrker og svakheter. Å tro på dette kan være utfordrende, spesielt når det føles nytt og ukjent. Etter å ha opplevd mange svik gjennom årene, kan det føles både sårbart og vanskelig å stole på mennesker som faktisk ønsker deg godt. Ubetinget kjærlighet er dessverre ikke noe alle har fått oppleve. Men kanskje det er på tide å starte med deg selv? Tør å åpne deg opp for kjærlighet og godhet, og velg bort dem som ikke vil deg vel.