Dette handler ikke om solfaktor, selv om det absolutt ville vært fint å smøre seg med et godt filter, eller kanskje en fullstendig blokk i form av en rustning, i sommerhalvåret. Poenget ligger et annet sted. For det er virkelig en utfordring å regulere følelser og energi når jeg bærer med meg en rekke diagnoser med komplekse bokstavkombinasjoner. Om vinteren, når mørket senker seg, og vi nordmenn trekker innendørs, fyrer i peisen, tenner lys og blir litt mindre sosiale, er det på mange måter enklere å være meg. Livet føles mer stabilt da – mer forutsigbart. Hverdagen gir rom for pauser, og alt går i et roligere tempo.
Når løvet spretter og sola varmer, våkner det sosiale livet i takt med stigende temperaturer. Grillsesongen starter, og det lukter grillmat både her og der – gjerne fra mai til september. Frister det med en dukkert i sommervarmen? Da må jeg ofte belage seg på å dele stranda med mange andre. Selv en rolig kveldstur med hunden i nabolaget kan fort bli til hundetreff både her og der.
Nå, det kan kanskje høres ut som om jeg er negativ og sur. Men det er ikke hensikten i det hele tatt. Jeg er faktisk et sosialt menneske som virkelig liker å tilbringe tid med gode folk. Og heldigvis har jeg mange fine mennesker rundt meg. Det er ingenting å klage på der. I sommer har vi hatt familiebesøk fra Island, og for en herlig gjeng! Vi har delt mange fine stunder sammen, der vi har kommunisert på en herlig blanding av norsk, dansk og engelsk. Det fungerer overraskende bra, og jeg storkoser meg i deres selskap. Selv om jeg kan kjenne på behovet for å lande litt dagen etter og roe ned systemet, så er det helt greit. Det er nemlig verdt det. Og noen ganger gleder jeg meg faktisk til kveldsturen med hunden. Kanskje vi til og med møter noen kjente ansikter underveis – og det er alltid hyggelig.
Sommeren kan ofte være utmattende for en introvert med ADHD, PTSD eller ME, slik som meg. Følelsene ligger på mange måter utenpå kroppen. Jeg kjenner både glede og varme, men også ensomhet, savn og tristhet over alt som ikke ble slik jeg ønsket. Alt føles sterkere, og det kan være utfordrende å finne balansen i systemet mitt. Likevel, så lenge «regnskapet» går i pluss – at summen av de fine og hyggelige øyeblikkene veier tyngre enn det som er stressende og krevende – ja, da er det virkelig verdt det.
Hva innebærer det egentlig? Hvordan føles det å være overveldet? For min del er det stressymptomer. Muskelsmerter i nakke, skuldre og kjeven. Ør i hodet, vondt i hodet, trangt bryst, vanskelig å puste ordentlig, utfordrende å konsentrere meg. Ja, det kan bli såpass ille at kiropraktorkompisen min spør "hva har du gjort nå da Anniken?"
Min beste måte å håndtere følelsen av å være overveldet på er ved å ta turer i skog og mark, omringet av fred og ro. Men denne sommeren har en fotskade gjort at jeg har måttet begrense friluftslivet mitt til et minimum. Og det har vært utfordrende. For det finnes rett og slett ikke et bedre sted å finne ro og balansere nervesystemet enn i stillheten fra naturen rundt oss.
Selv om jeg vet at sommeren alltid fyller meg med sterke inntrykk, blir jeg like overrasket hvert eneste år. Hvorfor er jeg så sliten, egentlig? Så kommer jeg på at det alltid er slik, år etter år. Heldigvis vet jeg at det går over, og snart står min favorittårstid for tur – høsten. Den bringer med seg vakre farger og den klare, friske luften jeg elsker. Snart skal også Kirsti Sparboe synge «En sommer er over», noe som gleder noen og irriterer andre. Jeg vet hvilken side jeg står på.
Føler du på noe av det samme? Husker du på å ta pauser, puste med magen, gjøre ting som gir deg energi?
Jeg finner også trøst i tanken på at det fortsatt er lenge til solen brenner meg helt ut. Om omtrent fire milliarder år, når solen har brukt opp alt sitt hydrogen, vil den utvide seg og bli en rød kjempestjerne. Den vil vokse seg så stor at dens radius strekker seg helt til dagens bane for jorden.
Legg til kommentar
Kommentarer