Restaurantbesøket
Vi har fått ny sjef, og hele avdelingen skal ut for å spise middag for å bli bedre kjent med vår nye leder. Det føles som en invitasjon jeg ikke kan takke nei til – det ville nok gitt et dårlig førsteinntrykk. Som vanlig er jeg tidlig ute. Jeg liker å ha god tid; stress er ikke noe for meg. Jeg parkerer i et nærliggende parkeringshus og rusler mot stedet vi skal møtes. Allerede nå begynner jeg å kjenne på en rastløs uro som siver inn i kroppen. Det er mye liv rundt meg – vi er tross alt i Norges hovedstad. Folk samtaler på gaten, noen snakker høyere enn andre. Jeg legger merke til en gruppe unge jenter som står og fniser, latteren deres skjærer i ørene, en oktav for høy. Plutselig bråbremser en bil, og lyden av hvinende bremser skjærer gjennom luften. Fra butikkene og restaurantene jeg passerer, fosser det ut musikk og stemmesurr. Lydene overdøver hverandre, som om de konkurrerer om oppmerksomheten min. Denne kakofonien av lyder treffer meg som en bølge, og jeg merker at stresset bygger seg opp. Pusten når knapt ned i brystet, og jeg kjenner meg både svimmel og uvel.
Matlukten er sterk, litt for sterk for min sensitive nese. Slik det kan være når noen har dynka seg full av parfyme, og det blir rett og slett for mye av det gode.
Ved et travelt gatekryss pågår det veiarbeid. En mann borer hull i asfalten, og lyden er øredøvende. Jeg kjenner vibrasjonene forplante seg gjennom bakken. På den andre siden av gaten gråter en liten jente. Hun trekker i morens hånd, tydelig misfornøyd og ønsker å gå i en annen retning enn henne. Blinkende reklameskilt lyser fra alle kanter i sterke, skarpe farger. Selv med solbrillene på klarer jeg ikke å skjerme meg fra de intense inntrykkene. En trikk tuter høyt, advarende, mot en syklist som har kommet altfor nær trikkeskinnene.
Jeg finner restauranten der vi skal møtes og ankommer litt tidlig. For å slå ihjel litt tid, rusler jeg frem og tilbake utenfor. Restauranten har også uteservering, og det er fullt av mennesker – alle bord og stoler er opptatt. En gruppe unge menn skåler og prater høylytt, som om de prøver å overdøve musikken og summingen fra andre gjester som gjør akkurat det samme. Nær inngangen sitter en eldre dame alene med en kaffekopp. Hun virker litt ensom der hun sitter og betrakter menneskene rundt seg. Kanskje hun liker å sitte slik og observere livet? Eller kanskje dette er hennes måte å sosialisere på? Det nærmer seg møtetid med kollegaene, så jeg beveger meg mot inngangen. Foran meg går en kvinne med langt, rødlig hår. Parfymen hennes fyller luften – tung, søt og litt kvalmende. Idet jeg trer innenfor døren, møter jeg en vegg av sanseinntrykk: lukten av mat og varme, lyden av stemmer, musikk og klirrende bestikk. Kroppen stritter imot, vil ikke inn. Men må.
En overivrig hovmester av typen som står altfor nært når han snakker, spør om jeg har bestilt. I stedet for å bare peke ut bordet, insisterer han på å følge meg helt bort. Han står ubehagelig tett, langt innenfor min intimsone – en sone som for ordens skyld er større enn hos mange andre. Ved bordet sitter den nye sjefen. Han utstråler vennlighet, med snille øyne og et avslappet uttrykk. Jeg får en god følelse og tenker at dette sikkert er en fin fyr. Vi håndhilser – min klamme hånd møter hans tørre.
Det er tidlig kveld, og sommersolen strømmer inn gjennom vinduene, kaster glitrende refleksjoner rundt i restauranten. Lyset treffer alt blankt og skjærer nesten ubehagelig i øynene. Magen knurrer, og blodsukkeret er lavt – en dårlig kombinasjon som bare forsterker det allerede høye stressnivået. Jeg prøver å holde småpraten gående, noe som ikke akkurat er min sterkeste side, spesielt med en person jeg aldri har møtt før. Blikket vandrer konstant, på jakt etter de andre i avdelingen. De må komme snart. Jeg trenger et øyeblikk til å puste, hente meg inn. Men jeg vet innerst inne at det er lettere sagt enn gjort i denne situasjonen.
Endelig er vi samlet. Pausen jeg trodde jeg skulle få, blir raskt erstattet av nye utfordringer. Støyen er øredøvende. Bestikk klirrer mot tallerkener, porselen skramler, og korker popper fra vinflasker. Ved bordet ved siden av skåles det høyt. Lydene skjærer gjennom hodet. Et annet bord skyves for å gjøre plass til en større gruppe, stolben sklir mot flisene med en ubehagelig gnissende lyd. I neste øyeblikk mister en kelner et glass i gulvet. Glassbitene sprer seg som stjerner utover gulvet. Et kort nanosekund fylles rommet av stillhet, før alles blikk lander på den uheldige kelneren. Men like raskt er støyen tilbake, sterkere enn før. Ved siden av meg tar en kollega en telefon. Hun snakker altfor høyt for å overdøve kaoset rundt oss. Stemmen hennes skjærer rett gjennom marg og bein. Alt føles for mye nå, som om inntrykkene drukner meg. Jeg vil bare rømme. Langt unna alt dette. Men jeg kan jo ikke det. Jeg skal være ordentlig. Oppføre meg. Være flink pike.
Jeg er allerede utslitt før forretten engang er servert. Rundt meg ser kollegaene ut til å stortrives i mylderet av lyder og inntrykk, helt uberørt. De smiler og ler. Men ikke jeg. Mine forsøk på å smile føles kunstige, som grimaser. Ansiktsmusklene nekter å samarbeide. Inni meg går alt på høygir. Tankene spinner ukontrollert, kaotisk. Sanseinntrykk strømmer på fra alle kanter – fra høyre, venstre, foran og bak. Jeg klarer ikke å skille ut hva som er viktig, hva jeg bør svare på. Pusten er så overfladisk at jeg blir svimmel. Kroppen rister innvendig, som om jeg har drukket altfor mye kaffe – noe jeg ikke har. Hvordan jeg skal komme meg gjennom denne kvelden, aner jeg ikke. Når jeg til slutt kommer hjem og synker sammen på sofaen, er energien fullstendig oppbrukt. Batteriet er tomt. Kortsluttet.
Fjellturen
Jeg våkner tidlig, uvant med følelsen av å ikke ligge i min egen seng. Stillheten rundt meg er nesten overveldende. Et svakt lys trenger gjennom gardinene, og idet øynene mine venner seg til det myke lyset, legger jeg merke til omgivelsene. Jeg er omgitt av furu fra gulv til tak – rommet føles tungt og klaustrofobisk, nesten som et furufengsel. Men tankene mine glir raskt bort fra det dystre interiøret. En bølge av glede skyller gjennom meg når jeg innser hva dagen har i vente – turen jeg har gledet meg til.
Med ryggsekk på ryggen og ull innerst – så klart. September har møtt oss med en nydelig dag, selv om morgenen fortsatt er kjølig. Jeg legger ut på tur. Nattens regn har gjort steinene langs stien glatte, og gresset og lyngen er dekket av dugg. Når solen sakte stiger høyere på himmelen, fordamper duggen litt etter litt, som små perler som slipper taket. Den søtlige duften av lyng og myr fyller luften, blandet med den skarpe klarheten du bare finner på fjellet. Da jeg når den lille broen over bekken, legger jeg merke til at vannstanden har steget siden i går. Regnet har nok vært kraftig i natt. Bekken sildrer ikke bare, den buldrer nesten nedover – kraftfull og levende. Lyden, intens og høy, virker ikke forstyrrende. Snarere tvert imot, den flyter som søt musikk i ørene og følger meg videre på min vandring.
Trærne byr på et imponerende fargespill, der nyanser av gult, brunt og rødt dominerer. Bare et fåtall grønne blader klamrer seg fortsatt fast. Løvet daler sakte til bakken, litt mer for hver dag som går.
Snart vil vinteren komme og legge sitt hvite teppe over det fargerike landskapet.
På min vei passerer jeg flere fjellsetre, hvor bøndene jobber utrettelig med å klargjøre åkrene for vinteren. Lyden av traktorer bryr meg ikke – tvert imot, jeg fascineres av hvordan de samarbeider med naturen for å få mest mulig ut av den. På en av setrene spres det møkk; lukten er intens og river i nesen. Jeg forsøker å puste gjennom munnen, trekker halstørkleet opp foran ansiktet, men lukten trenger likevel gjennom. Og vet du hva? Det er helt greit.
Plutselig hører jeg bjeller – mange bjeller som skrangler mellom løvtrærne rundt meg. Ut av skogen velter en flokk sauer, som bråstopper idet de får øye på meg. De stirrer med nysgjerrige blikk, vurderer om jeg er en trussel. Tydeligvis ikke, for kort etter fortsetter de rolig mot den åpne engen der gresset fortsatt er frodig og grønt.
På vei ned fra fjellet hører jeg svake lyder av anleggsmaskiner i det fjerne. Et stort hyttefelt er under oppføring. Etter hvert som jeg nærmer meg, blir lydene tydeligere – lyden av arbeidere med spikerpistoler og kappsager, kraner som løfter tunge elementer, og rop mellom kolleger som gir beskjeder. Men disse lydene plager meg ikke. Utendørs forsvinner de like raskt som de oppstår, i motsetning til innendørs, hvor lydbølgene treffer hardt og gjaller som buldrende maskiner. Noen av arbeiderne løfter hånda til en hilsen – de har lagt merke til meg de siste dagene. Jeg smiler og hilser tilbake.
Tilbake på hytta kjenner jeg en behagelig trøtthet etter en dag i fjellet. Kroppen er sliten, men ikke utmattet. Mentalt føler jeg et overskudd så stort at det også gir ny energi til kroppen. Jeg føler meg hel, i en perfekt balanse mellom det fysiske og det mentale.
Legg til kommentar
Kommentarer