Ensomhet har fått mye oppmerksomhet i det siste, ikke minst takket være Else Kåss Furuseths initiativ «Ensomhetspartiet». Diskusjonen om hvorvidt dette passer seg som en TV-serie, eller om det kan oppfattes som politisk «propaganda», har skapt stort engasjement. Jeg forstår begge sider av debatten, men jeg støtter Else fullt ut – dette er et tema som virkelig fortjener fokus.
Når det er sagt, stiller jeg meg undrende til hvordan ensomme mennesker plutselig skal eksponeres i rampelyset gjennom en TV-serie, feire 17. mai blant folkemengder, og omgås en supersosial person som Else. Ensomhet har ofte en dypere årsak, noe mange av oss som har vært eller er utbrent, kan kjenne oss igjen i. Vi vet at enkelte mennesker kan tømme deg for energi, og det kan ta mye krefter å holde dem på avstand. Dette er ofte helt nødvendig i starten for å klare å puste og holde hodet over vannet. Men det oppstår en ond sirkel. Jo mer du skyver folk vekk, jo mer ensom kan du føle deg. Sosial angst kan også være en årsak til at du trekker deg unna og velger å være alene. Samtidig tenker jeg: Hvis du er ensom, men likevel har overskudd til å delta i en TV-serie, så har du kanskje allerede ressurser og styrke til å ta skritt ut av ensomheten.
En nær venn av meg, som alltid har vært sosial og utadvendt, opplevde å bli rammet av en dyp depresjon i voksen alder. Det kom som et sjokk for oss alle – ingen hadde sett det komme. Hennes fysiske helse har lenge vært utfordrende, men da også den psykiske helsen sviktet, traff hun bunnen. Hun kjempet hardt i denne perioden.I løpet av denne utfordrende tiden ble hun invitert til et selskap arrangert av en god venninne. Det var et arrangement med mange mennesker, i et trangt lokale hvor både lydnivået og evnen til å være sosial ville bli satt på prøve. Dagene før selskapet var tunge. Hver eneste fiber i kroppen hennes strittet imot. Hun følte at hun ikke hadde hverken krefter eller lyst til å delta. Men likevel bestemte hun seg: hun skulle dra. Da hun ankom, ble hun møtt av varme klemmer fra de få som visste hvordan hun egentlig hadde det. Og vet du hva? Hun klarte det. Hun holdt ut i nesten fire timer før hun ruslet hjem igjen. Trøtt, ja – men også fylt av en dyp følelse av mestring og stolthet. Hun hadde overvunnet sin egen tvil og feiret venninnen på en dag som betydde mye.
Små steg, litt om gangen. Det er slik veien tilbake til lyset begynner.
Etter hvert kommer det flere lyse dager enn mørke. Og det er verdt å kjempe for.
Jeg kjenner meg virkelig igjen i hennes historie. Når det gjelder sosiale settinger, trenger jeg alltid en plan og muligheten til å ha en "nødutgang" i bakhånd. Noen dager mestrer jeg mye, mens andre dager kan selv små ting føles overveldende. Det er sjelden en rett vei oppover – ofte handler det om to steg frem og ett tilbake. Likevel er følelsen av mestring, de varme klemmene fra gode venner og opplevelsen av å være en del av et fellesskap uvurderlig for selvfølelsen min.
Definisjon av ensomhet: "Ensomhet er en ubehagelig følelse som oppstår når en person opplever at den sosiale kontakten er mindre enn behovet. Ensomhetsfølelsen oppstår når et individ oppfatter at ens sosiale nettverk er betydelig mangelfullt, enten i kvalitet eller kvantitet". Kilde: Store norske leksikon
Ensomhet er sjelden svart-hvitt. Ofte er det en grunn til at man føler seg alene. Kanskje har psykiske utfordringer ført til at du har sagt nei til invitasjoner gang på gang, fordi kreftene ikke strakk til. Nå som du har kommet deg ovenpå og endelig orker, kan det føles ekstra tungt når ingen lenger tenker på deg når gjestelisten settes opp. Kanskje er det fysisk sykdom eller andre plager som gjør det vanskelig for deg å komme deg ut? Det kan være et stort hinder, for hvem skal hente deg og bringe deg hjem fra sosiale sammenkomster? Ensomhet kan ha mange årsaker, men forståelsen for det er ofte komplisert.
De fleste av oss bærer på en frykt for å ende opp alene og ensomme. Noen omgir seg med store nettverk, har hundrevis av «venner» på sosiale medier, som om det kan fungere som en forsikring mot ensomhet. Andre foretrekker en liten, nær krets som de kaller «sin», en gruppe de beskytter og ikke lar andre slippe inn i. For oss uten egne barn, kan tanken på å bli den gamle tanta til Beate – hun som folk føler de MÅ invitere, men som føles som en byrde – være en gnagende bekymring. Det er en vond følelse. Samtidig sitter du kanskje hjemme, scroller gjennom sosiale medier, og ser på alle de tilsynelatende lykkelige øyeblikkene andre deler. Øyeblikkene der de er sammen med andre, i fellesskap du skulle ønske du var en del av.
Er den perfekte fasaden vi ser på sosiale medier virkelig noe verdt å strebe etter? Jo eldre jeg blir, desto bedre forstår jeg hvilke mennesker som tilfører livet mitt energi og positivitet – og hvilke som tapper meg for krefter og får meg til å føle meg mindre verdt. Av og til må jeg ta et standpunkt, stå opp for meg selv og aktivt velge bort de jeg ikke føler meg trygg med. De som kan si eller gjøre ting som sårer meg, enten det er med vilje eller ikke.
"Tidsklemma" blir ofte brukt som en unnskyldning for hvorfor man ikke har tid til andre. Men sannheten er at tiden vi har til rådighet handler om hvordan vi velger å prioritere. Hva betyr mest for deg? Er det noe du kan nedprioritere for å gi tid til noen andre? Eller kommer alltid dine egne behov først? Kanskje vi alle burde ta en nærmere titt på egne prioriteringer og finne rom for hverandre i hverdagen. Det trenger ikke å være store ting – kanskje en kopp kaffe en ettermiddag, eller en hyggelig melding for å vise at du bryr deg og tenker på noen.
Ensomhet, for meg, handler om å være ufrivillig alene. Det er viktig å huske at vi alle har ulike behov for alenetid. Noen, som meg, trives i eget selskap og føler ikke et konstant behov for å være sammen med andre. Jeg kan fint tilbringe uker alene på hytta, gå lange turer og fordype meg i egne prosjekter. Stillheten og nærheten til naturen gir meg en enorm energiboost.
Noen synes kanskje det er merkelig at jeg «orker» å være så mye alene. Men for meg er det ikke bare noe jeg orker – det er en nødvendighet. Det er rett og slett slik jeg er skrudd sammen. Samtidig forstår jeg at det ikke alltid er lett for andre å vite hvor grensen går. Når ønsker jeg å være alene, og når trenger jeg selskap?
Ansvaret for dette ligger til syvende og sist hos meg. Det er opp til meg å ta initiativ og pleie relasjonene til de menneskene som betyr mest for meg.
Jeg føler meg utrolig heldig som har fantastiske mennesker i livet mitt. Mennesker som verdsetter meg, og som jeg selv setter enormt stor pris på. Dere vet hvem dere er – tusen takk for at dere finnes.
Legg til kommentar
Kommentarer