«Du snubler deg gjennom livet du Anniken», sier min kiropraktor med et smil om munnen og lett risting på hodet. Han er sjelden overrasket over ting jeg får meg til å gjøre. Om det er fysiske knall og fall, eller om muskulaturen i nakke og skuldre er så stramme at han mener det er «mot normalt» Han er en fin fyr, kiropraktoren min, og vi har god kjemi og snakker godt sammen. Til tross for at vi heier på to forskjellige rivaliserende lag, henholdsvis Liverpool og Manchester United, har vi funnet en god tone og kan snakke om det meste. Jeg føler meg trygg hos han og har valgt å innvie han i alle mine diagnoser slik at han skal forstå hvorfor kroppen min er som den er. Så nå spør han ikke bare om hvor jeg har vondt og behandler symptomene, men lurer også på hvorfor det er blitt slik. Forklaringen er enkel, jeg har en av mine perioder med mye stress og kroppen er i full beredskap. Og da ser han på meg med bekymrede øyne, og vi har en god liten prat om hvordan det er og hvorfor. Han bryr seg, og det føles veldig godt.
For alt har en sammenheng, men vi har så lett for å kun se symptomene og smertene, og ikke hvorfor det er blitt slik.
Jeg er så heldig at også min lege har evnen til å se det store bildet. Og hun har lært meg at det aller meste av det som føles ugreit, vondt eller uvant fysisk i kroppen, har en sammenheng. Enten om det er så enkelt at jeg har smerter i et kne, som kan forklares med gamle kroniske fotballskader og at overbelastning fører til smerte. Litt ro og behandling fikser det. Eller at jeg sliter ekstra med insomnia og stress. Da er det som regel en forklaring på det også, og hun lytter til meg når jeg forklarer at det er noe spesielt som har hendt og som har forårsaket at jeg mentalt sett sliter ekstra. Det gjør så uendelig godt å bli sett og hørt. Og jeg er evig takknemlig for at jeg har funnet en lege og en kiropraktor som begge har evnen til å ikke bare behandle symptomene, men også forstår hvorfor det er blitt slik.
Kroppen husker har du kanskje hørt om. Og ja, den gjør det – på godt og vondt. En liten digresjon; min hyttenabo, tidligere landslagsspiller i fotball, har nå et prosjekt «bli i bedre form». Hun oppdaterer flittig svette bilder på Facebook og i et av innleggene kan hun føle at kroppen reagerer på trening på en måte hun kjenner igjen fra «The good old days». Heia henne!
På den andre siden vil kroppen også huske de ikke så gode episodene i livet. Det sies at det du ikke bearbeider som ung, ofte kommer og biter deg i ræva som voksen. Og slik er det vel for mange av oss. Når man er i situasjoner hvor panikkangst og posttraumiske følelser trigges, tar følelsene i kroppen deg tilbake til den traumatiske hendelsen du en gang sto i. En krigsveteran med PTSD vil automatisk tas tilbake til hendelser på liv og død hvis hen hører noe som ligner et skudd, enkelt forklart.
På samme måte kjenner jeg på redselen jeg følte som barn. Hvor livredd jeg var og hvor alene jeg sto. Terapeuter innprenter meg med at «det var den gang, det gjelder ikke nå» Nå er jeg voksen og kan håndtere slike situasjoner på en helt annen måte enn et barn kan. Men uansett hvor mange ganger jeg gjentar det mantraet, så er ikke kroppen helt overbevist om at det er slik det er.
Da jeg arbeidet som kommunikasjonsrådgiver ved Akershus universitetssykehus var så heldig å få møte førsteamanuensis ved Universitetet i Oslo, Eli Berg. Hun skulle lansere sin bok «Sammenhenger – om erfaring, sykdom og medisinsk praksis», og jeg hjalp til med å skape litt blest rundt boken. I den forbindelse leste jeg selvfølgelig boken, og den forteller en historie som ikke bare helsepersonell bør lese, men også oss «vanlige» mennesker.
Den handler om Eli Bergs virke som allmennpraktiker på et lokalt legesenter på Østlandet. I mange år hadde hun møtt pasienter som kom med diffuse plager det var vanskelig for en somatisk lege å sette en diagnose på. Etter hvert ble hun mer og mer misfornøyd med den behandlingen hun ga en ganske stor gruppe av de pasientene som hadde såkalte funksjonelle lidelser. Hun utredet dem slik hun hadde lært, men konklusjonen ble ofte uklar. Og viktigere enn det – mange av dem kom snart tilbake med nye lidelser.
I frustrasjon over dette forsto Eli Berg at hun måtte tenke utenfor boksen for å hjelpe disse menneskene. Og hennes løsning ble at de tilbakevendende pasientene med diffuse plager, kanskje hadde behov for mer tverrfaglig hjelp. I den forbindelsen kontaktet Berg en psykolog i distriktet som forsto og ønsket å hjelpe. Så med pasientenes velsignelse, deltok psykologen i timene med en knippe pasienter Eli Berg mente trengte mer enn hun kunne tilby. Kort kan det beskrives som det å følge pasienten gjennom nåtid og eventuelt fortid, og bli med dem på gjenoppdaging, lytte, stille noen få spørsmål, hjalp både henne som lege og pasientene til større klarhet om sammenhengen mellom kroppslige plager og livshistorie.
Et eksempel fra boka: «En pasient kom med anfall av tung pust som syntes å være livstruende astma. Auskultasjonen[1] var imidlertid normal. Han svarte unnvikende på spørsmål om sitt liv. Etter hvert kom det frem at han var vokst opp i en liten bygd der han var mobbeoffer. Han og broren ble banket av far og hatet av mor. Eli Berg fulgte ham til hjembygda. Etter gjensyn med slektninger og naboer, og etter å kunne sette ord på opplevelser i oppveksten, gikk de kroppslige plagene over»
Berg erfarte at slik praksis stimulerer til å tenke nøyere over hva leger selv gjør, og hvordan man kan påvirke helsepersonell til å yte bedre hjelp overfor en gruppe pasienter som ofte vil ha et enormt utbytte av denne form for behandling.
Eli Berg har satt sine spor hos meg, og tankegangen hennes er virkelig en god oppskrift på hvordan møte pasienten. Dessverre hører leger som Eli Berg, og min egen lege, til sjeldenhetene. Alt for ofte møter man leger med dårlig tid, som bruker det meste av de tilmålte minuttene med blikket på en datamaskin, ivrig tastende, og med et halvt øre til det du har å fortelle. Kanskje får du medisin for å døyve symptomene, men årsaken til symptomene blir det ikke tid til å snakke om. Kanskje får du beskjed om å kontakte en psykolog, gjerne gjennom Gule sider. Har selv opplevd det, og når du er på bunnen mentalt har du ingen krefter til å begynne å søke etter hjelp i vrimmelen av terapeuter, psykologer, samtalepartnere etc. Og du skal kysse mange frosker (psykisk hjelp) før du treffer prinsen eller prinsessa.
Min oppfordring til deg er å forsøke å se sammenhengen mellom symptomer og årsak. Og ikke finn deg i at helsepersonell skyfler deg ut døra uten å ha lyttet ordentlig til deg. Finn en annen lege.
For du er verdt det – din helse – mentalt og fysisk henger sammen og du fortjener jammen meg å bli sett og hørt!
[1] Auskultasjon er det å lytte på organer i kroppen ved hjelp av stetoskop. Lungene, hjertet, buken og blodårer kan auskulteres. Ulike sykdomstilstander kan lage typiske lyder som kan være av stor betydning for å stille riktig diagnose.
Legg til kommentar
Kommentarer