Det å bli utbrent skjer ikke over natten. Det er resultatet av en langvarig prosess der stress overgår det kroppen og sinnet ditt klarer å håndtere. Gradvis bygger det seg opp, helt til du en dag når grensen. Og når den dagen kommer, sier kroppen tydelig ifra. Den protesterer, og uansett hvor hardt du prøver, må du innse at grensen er nådd – begeret er fullt. Dette kan gi en følelse av nederlag. «Hvorfor klarer alle andre det?» tenker du kanskje. «Hva er galt med meg som ikke makter noe som tilsynelatende bare preller av på andre?» Vi bærer alle med oss vår egen historie. Livets reise fyller bagasjen vår med opplevelser – både gode og utfordrende. For det meste finner vi en balanse som fungerer, hvor det gode veier opp for det vonde. Derfor kan man si, satt på spissen, at de som ser ut til å "klare det", kanskje har en overvekt av positive opplevelser i sin bagasje.

I denne bloggposten skal jeg ikke liste opp alt innholdet i sekken min. I stedet vil jeg dele en historie som rørte meg så dypt at det etterlot meg fullstendig overveldet.

Det er en tidlig fredag ettermiddag, og våren gjør seg virkelig gjeldende. Solen skinner  på de nyutsprungne løvtrærne, og menneskene som krysser parkeringsplassen utenfor vinduet, har kledd seg lettere enn vanlig. På en benk i solen sitter en gruppe ansatte i hvite uniformer. De nyter en etterlengtet pause med kaffe, smil og småprat, tydeligvis fanget av det deilige vårværet. Min kollega og jeg lar blikket hvile på scenen et øyeblikk. "Det blir en fin helg," konstaterer vi, før vi vender tilbake til virkeligheten: en voksende bunke med oppgaver merket ASAP eller skrevet med STORE BOKSTAVER. I kommunikasjonsavdelingen på et stort sykehus er det alltid noe som må løses før helgen – og alt virker like kritisk. Ved siden av meg sukker min kollega tungt, mens flere av kollegene i det åpne kontorlandskapet pakker sakene sine og forsvinner ut i solskinnet. Én etter én. Til slutt sitter vi alene igjen. Stillheten brer seg som et teppe. Endelig – ro.

Lyden av skritt som nærmer seg raskt og faretruende, får oss begge til å synke ned bak den lille skilleveggen. Vi prøver desperat å gjøre oss usynlige. Vi har rett og slett ikke energi til flere oppgaver akkurat nå. Så vi later som om vi verken ser eller hører personen som nærmer seg. Men når en sykepleier – la oss kalle henne Cecilie – stopper bare en halv meter fra plassen vår, kan vi ikke lenger unngå henne. Cecilie kjenner vi godt. Hun jobber på den palliative enheten, også kjent som lindrende enhet, der de pleier pasienter i livets siste fase.

Prosjektet hun presenterer for oss, gjør et sterkt inntrykk. Vi føler at vi ikke har noe valg – alt annet må settes til side. Hun forteller om en kreftpasient som har vært syk i mange år. Han bærer på en drøm, den siste oppfyllelsen på hans Bucket list. I flere år har han, la oss kalle ham Martin, jobbet utrettelig for å forbedre livskvaliteten til alvorlig syke mennesker. En forening har blitt startet i Martins navn, og nå står de på terskelen til et gjennombrudd. Om halvannen uke skal foreningen arrangere et seminar på vårt sykehus. Det største auditoriet, med over 350 plasser, er allerede fullbooket. Martin, som både er initiativtaker og hovedtaler, er seminarets store trekkplaster. Men tiden er knapp. Martin er alvorlig syk, og tilstanden hans har forverret seg kraftig på kort tid. Cecilie, som står ham nær, er redd for at han kanskje ikke vil leve lenge nok til å delta på seminaret. Det er også høyst usikkert om han vil være i stand til å holde sitt foredrag – hvis han i det hele tatt er i live.

Jeg møter blikket til kollegaen min. Vi jobber med kommunikasjon, ikke helse. Likevel gjør historien så sterkt inntrykk på oss at vi umiddelbart begynner å tenke som kommunikasjonsfolk. Her ligger det en unik mulighet for positiv oppmerksomhet rundt sykehuset. Store medier som VG og lokalavisa har allerede vist interesse, og flere profilerte gjester står på programmet.

Sent en fredag, en tidlig vårdag, kjenner vi begge på følelsen av å ha oppdaget en kommunikasjonsmessig gullgruve.

Min kollega og jeg bestemmer oss for å bli med sykepleieren hjem til Martin. Hans største ønske er å kunne bli værende hjemme så lenge som mulig. Målet vårt er å filme ham mens han holder foredraget han har jobbet med i lang tid. Samtidig er vi smertelig klare over realiteten: han lever kanskje ikke lenge nok til selv å oppleve at det siste punktet på listen blir krysset av.

På vei i bilen mot Martins hjem kjenner jeg en sterk uro og utrygghet. Hva vil møte oss der? Tankene mine fylles av bilder på repeat – forestillinger om hvordan en alvorlig kreftsyk pasient kan se ut. Jeg er usikker på hvordan jeg vil takle å se og kjenne på smerten hans. Jeg er over gjennomsnittet sensitiv – kanskje ikke på nivå med Märtha Louise – men jeg har absolutt ingen filter når det kommer til andres lidelser.

Vi parkerer bilen og rusler rolig mot hjemmet hans – et gult rekkehus i én etasje. Foran hver inngang vi passerer, ligger det små hageflekker. Alle er velstelte, grønne og frodige. Jeg legger merke til at noen til og med har våget seg på å plante sommerblomster, som bryter opp med livlige farger. Sykepleier Cecilie stopper foran en inngang som skiller seg markant fra de andre. Her er hverken gresset klippet eller blomster plantet. I stedet domineres uteplassen av løvetann, ugress og viltvoksende busker. Dette er Martins hjem. En tung følelse griper meg, en sorg over at ingen ser ut til å hjelpe ham med å gjøre det fint rundt seg i livets siste kapittel. Tankene svirrer, og jeg merker at jeg nesten heller skulle tatt fatt på hagearbeid enn å gå inn og møte en alvorlig syk mann.

Cecilie banker på døren, men uten å vente på svar går hun rett inn. «Hallo, Martin!» roper hun, mens hun vinker til oss om å følge etter. Min kollega og jeg er allerede motvillige, vi strever med den mentale dørstokkmila i motsatt retning denne dagen. Vi aner ikke hva vi er på vei inn i. Med et raskt blikk seg imellom, trekker vi på skuldrene og følger etter Cecilie i stillhet. Hun roper igjen, «Hallo?», men får fortsatt ikke noe svar. Jeg kjenner uroen bygge seg opp. Tankene spinner, og kriseberedskapen slår inn. Situasjonen er fullstendig utenfor min kontroll, og jeg kan ikke la være å tenke det verste. Vil vi finne ham... død? Redselen strammer seg som en knute i brystet og magen. Hele kroppen skriker etter å komme seg langt vekk, men det er for sent å snu.

Et forsiktig "hallo" lyder fra stuen, og vi nøler et øyeblikk i gangen før vi beveger oss videre. Min kollega Cecilie følger stemmen og finner Martin i godstolen – han hadde sovnet. Den umiddelbare krisen er avverget. Men synet som møter oss er langt fra det jeg hadde forestilt meg, til tross for min livlige fantasi. Foran oss reiser det seg en mann som ser både sunn og vital ut. Med et glimt i øyet hilser han fast i hånden, og sier med et smil: «Jeg ser friskere ut enn mange av de som behandler meg.» På få sekunder har han lettet stemningen fullstendig og gjort situasjonen udramatisk. Mens jeg setter opp kameraet, beveger Martin seg rundt på en måte som virker både energisk og naturlig. Han serverer oss både kaffe og mineralvann med samme myndighet som en vert som ønsker sine gjester velkommen. At han skulle være dødssyk, føles nesten ubegripelig der og da.

Sittende avslappet i sofaen leverer han et engasjerende og inspirerende foredrag med en imponerende letthet. Med smittende humør, selvironi og en glødende livsglede holder han oss oppslukt i over en time. Han viser ingen tegn til tretthet, og vi forlater huset med en varm og god følelse. Det hele føltes verken skummelt eller tungt, slik vi kanskje hadde fryktet. Tenk at en mann med en slik alvorlig diagnose kan fremstå så vital og levende. At vi kommer til å trenge filmopptaket vi har sikret oss, tviler jeg på – Martin vil garantert klare å levere dette selv, gang på gang.

Seminardagen er endelig her. Det skal holdes på ettermiddagen, og alt er nøye forberedt. Men så ringer Cecilie plutselig. Martin har blitt akutt dårlig, og han er nå innlagt på sykehuset. Legene mener det er svært lite tid igjen. Vi må derfor gjøre klart videoopptaket av foredraget, da han ikke lenger har krefter til å holde det selv. På vei mot auditoriet kjenner jeg den samme uroen som da vi besøkte ham hjemme. Hva vil møte meg nå?

Auditoriet er fylt til randen av mennesker. Helsepersonell, pårørende, kreftpasienter og andre alvorlig syke er samlet i en blanding som utstråler fellesskap. Stemningen er preget av forventning, nesten til å ta og føle på. På første rad legger jeg merke til en gruppe middelaldrende menn i motorsykkeljakker. De ser tøffe ut, som ekte hardhauser, men ansiktene deres bærer preg av sorg. Midt blant de store, barske karene sitter en ung kvinne – liten og skjør, med et uttrykk som vitner om dyp fortvilelse. Martin har kjørt motorsykkel i mange år, så de er nok kameratene hans, tenker jeg. Og jenta? Det må være datteren hans. Hun som allerede har opplevd det ufattelige tapet av sin mor i en ulykke for noen år siden. Nå ser det ut til at hun står overfor enda et urettferdig tap – faren sin.

Martin rulles frem til podiet i en rullestol. Han ser svak ut, knapt i stand til å holde seg oppreist. Ved hans side går Cecilie og en lege, som forsiktig løfter armene hans i en hilsen til forsamlingen. Han er ikke i stand til å snakke. Et øyeblikk er rommet fylt av en tung stillhet. Det er som om alvoret for alvor synker inn hos alle i salen. Mannen foran oss er døende. Så bryter applausen løs. Folk reiser seg, klapper, og mange tørker tårer. Det er en sterk og rørende scene. Jeg prøver å holde fokus på mine oppgaver – å tenke på de kommunikative elementene vi skal håndtere. Men det er umulig. Øynene mine er festet på Martin, og jeg er i sjokk over hvor mye han har endret seg på bare én uke. Smertene hans er tydelige, stirrende ut gjennom øynene hans, og det knyter seg i magen min. Blikket mitt vandrer til datteren hans. Hun følger ham med øynene, uten å ta blikket fra ham, i det han trilles bort fra podiet og over i en sykeseng. En intens tristhet skyller over meg. Jeg kjenner på en nagende angst og redselen for at han skal dø rett foran oss alle.

Konferansen er en ubestridt suksess, fylt med latter og tårer i en rørende balanse. Videoen av foredraget mottas med stående applaus, og salen fylles av både smil og gråt. Likevel klarer jeg ikke å fokusere på noe annet enn Martin, som ligger i en sykehusseng bare noen meter unna – skjult for de fleste, men alltid i mitt synsfelt. Leger og sykepleiere kommer jevnlig til ham, justerer medisiner og kontrollerer tilstanden hans. Den høyreiste, livlige og energiske mannen han var for bare en uke siden, er nå redusert til en blek skikkelse, sammenkrøpet i fosterstilling i en steril, hvit sykehusseng. Rundt meg ser jeg motorsykkelkameratene og datteren hans. De har også innsett alvoret – blikkene deres søker i samme retning som mitt, fylt av frykt og sorg.

Av og til klarer jeg å rette tankene mot jobben min. Jeg spør meg selv: Er det etisk forsvarlig av sykehuset å la en mann dø foran 350 deltakere og et stort pressekorps? Jeg kan allerede se for meg overskriftene hvis noe slikt skulle skje. Og jeg vet altfor godt at det er kommunikasjonsavdelingen som vil måtte stå til ansvar. Jeg tar kontakt med legen som følger med på pasientens tilstand og spør rett ut: "Kan det skje nå?" Svaret jeg får er kort og konsist: "Ja." Jeg prøver å argumentere for at pasienten bør flyttes, for å unngå at noen må være vitne til et dramatisk øyeblikk. Men legen står fast. Dette er noe pasienten ønsket – det han har holdt ut for å kunne oppleve. "Dette er hans siste ønske, og det må vi respektere," sier legen bestemt. Frykten griper meg, og jeg merker at jeg bruker enormt med energi på å følge hvert minste tegn: en bevegelse, et blikk, eller de alvorlige uttrykkene til helsepersonellet. Hver detalj føles som et forvarsel, og jeg kan ikke slippe unna tanken på hva som kan skje.

Martin overlever konferansen, men dør et par dager senere. Sykehuset mottar rosende omtale i de største avisene, og ledelsen er fornøyd. Vi får et anerkjennende klapp på skulderen, men ingen ser ut til å merke hvordan det faktisk føles for oss. For alt jeg sitter igjen med er angst og stress. Ingen vurderer om vi kanskje kunne ha trengt en debriefing – en mulighet til å bearbeide alt som skjedde på så kort tid. Jeg kjenner på en slitenhet, en frykt og en uro som ikke slipper taket.

 

Det var ikke denne ene hendelsen som fikk det til å rakne for meg. Det var snarere en rekke hendelser over flere år som til slutt fikk kroppen til å si stopp. Vi bærer alle på vår egen historie, med en bagasje fylt av erfaringer og opplevelser fra livet. Hva som til slutt får vektskålen til å tippe, er unikt for hver og én av oss.

 

Hvis du greier å strekke strikken så langt at den ryker, er du nødt til å være sabla sterk.