I en tidligere bloggpost, «Sammenhenger – kroppen husker», skrev jeg om hvordan mentale og fysiske plager ofte henger sammen. Det vi ikke bearbeider i tide, kan senere komme tilbake og slå oss ut. Eli Bergs bok, «Sammenhenger – om erfaring, sykdom og medisinsk praksis», viser hvordan helsepersonell, ved å se hele mennesket – ikke bare symptomene, men også de underliggende årsakene – kan legge til rette for en mer helhetlig og effektiv medisinsk behandling.
I dette innlegget vil jeg se nærmere på hvorvidt psykiske lidelser ofte forbindes med et samtidig rusproblem. Prøv å google "psykisk helse" – ordet "rus" dukker opp i en stor andel av artiklene. I spesialisthelsetjenesten finner du gjerne skilt som peker mot «Psykisk helsevern og rus divisjon», en samlet enhet for begge områder. Dette reiser et viktig spørsmål:
Får vi som ikke har et rusproblem,
den psykiske helsehjelpen vi trenger?
La meg bli personlig og dele av egne erfaringer. For over tolv år siden møtte jeg veggen. Jeg innså at jeg trengte hjelp, og det var min kone som tok tak. Hun bestilte time hos fastlegen og fulgte meg helt til legekontoret – til og med inn til selve timen. Hun så at noe var galt, at jeg ikke var meg selv, og forsto alvoret i situasjonen. Da vi kom til legen, forsøkte jeg å forklare hvordan jeg hadde det, men ordene strakk ikke til. Jeg var ikke bare "nede i kjelleren" mentalt – jeg var langt nede i undergrunnen. Fysisk var jeg totalt utmattet, som et batteri som var gått tomt. Heldigvis hjalp min kone med å formidle hvor prekær situasjonen var, og at vi trengte hjelp umiddelbart. Likevel ble vi møtt med en uventet reaksjon. Legen satt uttrykksløs og spurte til slutt, rettet mot min kone: «– Og du, er du i jobb, eller?» Vi ble begge målløse. Det føltes som om legen dømte oss på forhånd, som om vi bare var ute etter å utnytte systemet.
Jeg hadde ikke et nært forhold til denne fastlegen fra før; jeg hadde kun oppsøkt henne for småting som halsbetennelse eller øyekatarr. Men denne gangen trengte jeg virkelig hjelp. Likevel var det første hun spurte etterpå: «Så du vil ha en sykemelding?» Nei, jeg ville ikke bare ha en sykemelding – jeg trengte reell hjelp. Til slutt skrev hun ut en to ukers sykemelding, og etter mye om og men ble vi enige om at hun skulle undersøke mulighetene for spesialisthjelp til neste time to uker senere. De to ukene gikk, men situasjonen ble bare verre. Nå var jeg ikke bare utmattet, men også tynget av dårlig samvittighet overfor kollegaene mine. Jeg hadde forsvunnet fra arbeidsplassen fra hundre til null på et øyeblikk – og det føltes som om jeg sviktet alle rundt meg.
Til neste time hos fastlegen stilte min kone opp i full uniform fra Forsvaret, hennes arbeidsplass – et antrekk som for de fleste signaliserer seriøsitet. Likevel følte vi at vi måtte bevise at vi var «ordentlige» mennesker. Jeg presset meg selv langt utover mine grenser for å klare å møte opp til legetimen, og jeg hadde et håp om å få den hjelpen jeg trengte. Derfor var skuffelsen desto større da legen ikke hadde forberedt seg i det hele tatt. I stedet ble jeg bedt om å søke opp en psykolog eller annen form for terapi på Gule Sider. Jeg ble sittende apatisk. Jeg, som hadde brukt alt jeg hadde av krefter for å komme meg til denne timen, skulle nå selv navigere i en jungel av mer eller mindre seriøse tilbud på egenhånd. Min kone forsøkte å argumentere, men jeg orket ikke engang å involvere meg. Der og da kjente jeg på total resignasjon, og det var nok tydelig for legen også. Med et nærmest irritert uttrykk forlenget legen sykemeldingen min. Det skulle vise seg å bli det siste møtet jeg hadde med denne legen, heldigvis. Det er dessverre ikke første gang jeg har møtt leger som minner om denne. Hver gang vi har flyttet, har det ført til en ny fastlege, og jeg har alltid tenkt at den tildelte legen sikkert ville være kompetent og pålitelig. Men etter denne opplevelsen, forsvant tilliten min til det offentlige fastlegesystemet fullstendig.
Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har en ressurssterk kone og et solid nettverk rundt meg. De stilte opp for meg. De som hadde kontakter, spesielt innen helsesektoren, gjorde sitt beste for å hjelpe meg med å finne en passende behandling. Men – og dette er hovedpoenget i denne bloggposten – jeg hadde ikke et rusproblem. Selvmedisinering med alkohol hadde jeg lagt bak meg for mange år siden, da jeg innså at det førte meg i feil retning. Jeg var ryddig og presentabel, hadde en sterk CV og fremsto som velfungerende. Dette gjorde at jeg ikke passet inn i kriteriene for å få hjelp gjennom systemer som for eksempel «Psykisk helsevern og rus divisjon» i spesialisthelsetjenesten. Likevel, jeg trengte hjelp, og løsningen lå i privat sektor. Heldigvis hadde jeg økonomiske ressurser til å betale for en privat terapeut, som igjen samarbeidet tett med en svært kompetent lege. Dette samsvarer med det Eli Berg beskriver i sin bok – en helhetlig tilnærming til helsehjelp, hvor ikke bare symptomene behandles, men også årsakene blir adressert.
I dag er jeg overbevist om at dersom min lege i privat sektor hadde vært min fastlege på den tiden, ville hun gjort alt i sin makt for å sikre at jeg fikk den hjelpen jeg trengte, rusproblemer eller ei.
Veien til et rusproblem er ofte kortere for personer med psykiske lidelser enn for de som er friske. Rusen kan føles som et «vidundermiddel» – en midlertidig flukt fra alt det vonde, på samme måte som smertestillende medisiner lindrer fysiske smerter. Denne pausen fra psykisk eller fysisk smerte kan være svært fristende. Mange av dem som utvikler et rusproblem har, ifølge fagfolk innen rus og psykiatri, en underliggende psykisk lidelse. Det er nok en av grunnene til at psykisk helsevern og rusomsorg er samlet under samme kategori i helsevesenet. Men for å få tilgang til hjelp, må du først henvises dit via fastlegen din – og her oppstår det som jeg opplever som den største utfordringen. Min erfaring tilsier at mange fastleger ikke har den nødvendige kompetansen til å vurdere om, og hvor, en pasient skal henvises videre i spesialisthelsetjenesten. Dette kan føre til at behovet for å ty til rusmidler forsterkes ytterligere, fordi du føler at det ikke finnes hjelp å få. For å orke å fungere noenlunde i hverdagen, søker mange trøst i rusen – en løsning som altfor ofte utvikler seg til et alvorlig problem. Plutselig er du fanget i en ond sirkel, stemplet som rusmisbruker og ute av stand til å fungere i hverdagen. Veien tilbake blir stadig vanskeligere.
Når rusmisbruk eller psykiske lidelser har kommet så langt at man trenger hjelp fra spesialisthelsetjenesten, kan veien tilbake til et velfungerende liv være både lang og krevende. For samfunnet, og spesielt for Norge som nasjon, kan denne pasientgruppen også bli svært kostnadskrevende. Har vi egentlig vurdert hvor mye vi kan spare på lang sikt ved å investere i tidlig hjelp og forebygging? Den faglige kompetansen vi har innen psykisk helsevern og rusbehandling brukes i dag hovedsakelig til å hjelpe dem som allerede har store utfordringer. Men hva om denne ekspertisen i større grad ble brukt forebyggende? Tenk om vi kunne integrere denne kompetansen inn i skolenes hverdag – der vi kan identifisere og hjelpe unge som sliter, før problemene blir så store. Ved å gripe inn tidlig, kan vi redusere både lidelse for enkeltmennesker og de økonomiske kostnadene for samfunnet. Tidlig innsats er ikke bare en investering i individet, men også en investering i fremtiden.
På slutten av 1980-tallet studerte jeg markedsføring og skrev en særoppgave om Jan Carlzon, administrerende direktør i SAS. Carlzon var kjent som en banebrytende leder med et sterkt kundefokus og en visjon om en flatere organisasjonsstruktur. Han er også forfatter av boken «Riv pyramidene», utgitt i 1985, hvor han utfordret tradisjonelle hierarkiske modeller. I stedet for at ledelsen skulle være på toppen og de ansatte i frontlinjen nederst, snudde han hele organisasjonen på hodet.
Carlzons lederfilosofi satte kunden i sentrum ved å styrke både kompetansen og beslutningsmyndigheten til de som var nærmest kunden – som skrankepersonale, flyvertinner, verter og andre ansatte med direkte kundekontakt. Når frontlinjen fikk både kunnskap og autoritet til å ta beslutninger, kunne mange problemer løses umiddelbart. Dette bidro til å styrke SAS sitt omdømme og resulterte i en betydelig økonomisk oppsving. Kundene følte seg sett, hørt og tatt på alvor.
Kan vi våge å tenke nytt i helsevesenet? Hva om de som står nærmest personer med risiko for psykiske lidelser eller rusproblemer fikk både kompetansen og myndigheten til å sette inn tidlige tiltak? Tenk om de fremste ekspertene på området – de som i dag jobber i spesialisthelsetjenesten med mennesker som har opplevd store belastninger og utfordringer – kunne bidra på arenaer som skolevesenet? Jeg er overbevist om at dette kunne forebygge mye lidelse og gi oss flere velfungerende mennesker som kan bidra positivt til samfunnet.
Viktig informasjon: En nasjonal veileder kalt «Psykisk helsearbeid barn og unge» ble publisert i oktober 2023. Denne veilederen gir retningslinjer for helsefremmende og forebyggende arbeid i kommunene. Den beskriver også hvordan samarbeid mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten skal foregå på systemnivå.
Verktøyet finnes altså allerede. Utfordringen ligger i hvem som skal ta avgjørelsen om Per, Paula eller Truls skal få hjelp. Er fastlegen flaskehalsen i systemet? Eller burde det være kompetente helsefagarbeidere innen psykisk helsevern som fanger opp barn og unge med risiko for å utvikle psykiske lidelser eller rusproblemer? På den måten kan vi kanskje en dag fjerne ordet «Rus» fra avdelinger som også behandler psykiske lidelser.
Legg til kommentar
Kommentarer