10 visste du at - om kvinner med ADHD

1. Visste du at vi med ADHD ofte har kronisk dårlig samvittighet?

Mange ser på oss med ADHD som energiske, høylytte og med tilsynelatende uendelig arbeidskapasitet. Ja, vi lever ofte i høyt tempo drevet av disse egenskapene, men det hele kan ende med tomhet og en total kollaps. Hvorfor? Fordi mye av energien går med til å skjule hvem vi er og å maskere vår ADHD. Jeg bruker utallige krefter på å regulere følelser, forberede meg på alt, håndtere inntrykk som andre knapt legger merke til. Hele tiden jobber jeg med å holde impulser, kaos og uro under kontroll.

Dette handler ikke om mangel på viljestyrke – det har jeg nok av – men om et nervesystem som aldri får hvile.

2. Visste du at ADHD-symptomene mine forverres om våren?

For mange er våren en tid for fornyelse, men for meg føles den ofte kaotisk fremfor oppløftende. Den bringer med seg en merkelig kombinasjon av energi og overveldelse. Jeg får et sterkt behov for å gjøre alt på én gang – plante i hagen, trene, være sosial og bli «en bedre versjon av meg selv». Men før jeg vet ordet av det, blir det rett og slett for mye.

Selv om sola skinner og dagene blir lysere, betyr det ikke at kroppen min automatisk får mer kapasitet. Ofte er viljen sterkere enn evnen. Våren roter til hverdagsstrukturen, for alt skjer på én gang når sola titter frem. Grillfester her og der, og jeg rekker knapt å hente meg inn etter ett selskap før neste står for tur. Misforstå meg rett – jeg elsker å møte mennesker, og det er hyggelig. Men utfordringen ligger i følelsesreguleringen, som ofte blir ekstra krevende om våren.

3. Visste du at kvinner med ADHD ofte bærer på skam – uten helt å forstå hvorfor?

Jeg bruker ufattelig mye krefter på å forsøke å kontrollere meg selv. Følelser, ord, kroppsspråk og kaos. Alt jeg tenkte, alt jeg gjorde, alt jeg ikke fikk til. Som om skammen i seg selv kunne forvandle meg til å bli «riktig». Ironisk nok er det jeg skammer meg mest over, nettopp det jeg ikke kan kontrollere. Og i stedet for å gjøre det bedre, føles det verre – som om det er mer min feil, mer uakseptabelt.

Følelseslivet mitt slår inn før jeg rekker å forstå hvorfor. Nervesystemet mitt motarbeider meg akkurat når jeg trenger det mest. Alt dette bærer jeg i stillhet – med skam og en konstant, overaktiv kritiker på skulderen.

4. Visste du at vi med ADHD så lett søker bekreftelse – og tilpasser oss andre?

Jeg vokste opp med å lære å sette andres behov foran mine egne. Kanskje dette ikke bare er et ADHD-symptom, men også et typisk trekk fra generasjon X. Vi vokste opp i en tid der følelser ikke ble snakket om. "Skjerp deg" og "ta deg sammen" var mantraet.

Allerede tidlig lærte jeg å lese rommet før jeg kjente etter i meg selv. Jeg tilpasser meg andres energi for å føle meg trygg, og i prosessen glemmer jeg ofte hva jeg selv egentlig trenger. Det handler ikke bare om overlevelse – det handler også om omsorg og et ønske om å skape trygghet for andre.

5. Visste du at vi med ADHD ofte reagerer sterkt på avvisning?

For meg kjennes avvisning ekstra tungt. Kanskje du tenker at jeg er altfor følsom, overreagerer, eller burde tåle mer. Men det finnes faktisk en sammenheng mellom ADHD og noe som kalles RSD – rejection sensitivity dysphoria.

 Rejection Sensitive Dysphoria (RSD) is a condition characterized by intense emotional pain in response to perceived or real rejection, criticism, or failure. While not an official diagnosis, it's often linked to ADHD and involves a heightened emotional reaction, making it difficult to manage rejection-related emotions and behaviors. 

For meg kan avvisning oppleves som en fysisk smerte. Selv små situasjoner, som når noen svarer kort, glemmer å inkludere meg eller prioriterer noe annet, kan føles overveldende. Reaksjonene mine blir sterke, og smerten føles ekte – nesten altoppslukende. Selv om hensikten din kanskje ikke er å såre meg, blir jeg ofte sittende igjen med en følelse av skam og ensomhet. Hjernen min er programmert til å oppleve avvisning som en trussel, hvor det å stå utenfor føles som å være feil. Derfor blir signalene intense, og reaksjonene mine kraftige.

For å beskytte meg selv trekker jeg meg ofte unna personer jeg føler meg avvist av, selv om dette ofte forverrer situasjonen. Jeg prøver å være mer forståelsesfull, for jeg vet at folk sjelden ønsker å såre meg med vilje. Likevel er det ikke alltid lett å regulere et overaktivt nervesystem, og denne følelsen har fulgt meg gjennom store deler av livet. Det gjør vondt – så vondt at jeg iblant ikke klarer annet enn å trekke meg tilbake.

 6. Visste du at ADHD-en min er full av fascinerende paradokser?

Har du noen gang tenkt over hvor mange paradokser som finnes i en ADHD-hjerne? Alt gir totalt mening, og samtidig absolutt ingen mening.

Jeg lengter etter struktur, men takler dårlig press. Uansett hvor mye jeg prøver å organisere meg, skriver lister og lager planer, skal det ofte lite til før presset blir for overveldende. Når jeg trekker meg tilbake fordi verden blir for overstimulerende, blir det ofte tolket som at jeg ikke liker å være sosial. Men jeg elsker mennesker – mange av dem, i hvert fall. Likevel kan det føles ensomt å trenge så mye tid alene, fordi det paradoksalt nok er mennesker som også kan tappe meg for energi. Vet du hvor mye energi jeg bruker på å prøve å «passe inn»? På å skjerpe meg og fremstå som «normal»? Jeg gjør alt jeg kan for å regulere bort ADHD-en, som om jeg må reparere meg selv. Ironisk nok ender jeg ofte opp så utmattet av anstrengelsen at jeg havner rett i en ADHD-meltdown.

 An ADHD meltdown is a sudden, intense emotional reaction that can occur in individuals with ADHD, characterized by a loss of emotional regulation and often involving behaviors like yelling, crying, or physical outbursts. These meltdowns are not tantrums but rather a response to overwhelming stimuli or stress, where the individual's ability to cope effectively diminishes. 

7. Visste du at det er veldig vanskelig å si nei – selv når jeg egentlig vil?

Jeg kjenner meg selv og hvilke følelser som trigges når jeg er sammen med andre. Jeg kjenner også andres følelser – kanskje litt for godt. Uten filter tar jeg inn det du føler. Jeg er verken klarsynt eller et medium; det handler om at jeg observerer og tolker signalene dine, på godt og vondt.

Jeg bærer på et sterkt ønske om å hjelpe andre, spesielt de som sliter mentalt. Når jeg merker hva du føler, blir dine følelser også mine. Jeg klarer ikke alltid å skille mellom hva som er ditt problem og hva som er mitt. Uansett hva jeg velger, ender jeg opp med dårlig samvittighet. Velger jeg meg selv, føler jeg meg egoistisk. Velger jeg deg, blir det en overflod av følelser – mer enn jeg egentlig har plass til.

«Grensesetting» er et ord som ofte blir nevnt av terapeuter til oss med ADHD. Men ønsket om å være snill og hjelpsom gjør at grensene mine stadig flyttes. Jeg klarer ikke å tenke at «dette er ditt problem, ikke mitt» – samvittigheten stopper meg.

8. Visste du at ADHD og utmattelse ofte henger sammen?

Dårlig samvittighet har nesten blitt en grunninnstilling for meg. Ikke nødvendigvis fordi jeg har gjort noe galt, men fordi hjernen min konstant ramser opp lister over alt jeg burde gjort, skulle ha gjort, eller kanskje har glemt.

I tillegg kommer følelsene av å ha skuffet noen, glemt noe viktig, reagert feil, eller tatt for mye plass. Jeg kjenner på dårlig samvittighet for å slappe av, for ikke å være "nok", for ikke å få til alt jeg planla, eller for å lytte til mine egne behov. Men dårlig samvittighet er ingen løsning – det er en forsvarsmekanisme. Det er den eneste strategien jeg har lært til nå. 

 9. Visste du at jeg ikke ser på ADHD som en superkraft?

Det er mange som ser på ADHD som en superkraft – at et rikt indre liv gir mer enn det tar. Men for meg kan ADHD være brutalt. Kaoset, skammen og utmattelsen jeg lever med føles alt annet enn superkraftig. Selv om jeg kan være kreativ, hyperfokusert og oppfattes som flink, gjør ikke ADHD livet lettere. For meg har diagnosen kostet dyrt. Den har stjålet år av mitt arbeidsliv, og det å bli avskiltet i en alder av 41 år var en brutal opplevelse. Alt jeg egentlig ønsker, er å være som alle andre – å føle meg normal.

10. Visste du at det viktigste du kan gjøre for meg er å vise at du aksepterer hele meg?

Jeg vet at jeg er annerledes sammensatt enn deg, og at det kan være utfordrende å forstå hvorfor jeg reagerer som jeg gjør. Men vær trygg på at jeg, med hele mitt hjerte, prøver å være så "normal" som mulig. Når du viser at du er der for meg – spesielt når det stormer, når jeg trekker meg tilbake eller blir stille – gir du meg en uvurderlig følelse av trygghet. Det viser meg at du aksepterer meg akkurat som jeg er. For meg kan din stillhet paradoksalt nok føles som avvisning. Det er en følelse jeg ikke klarer å regulere, selv om jeg innerst inne vet at du bryr deg om meg og at jeg ikke er alene.

Blir veldig glad om du legger igjen navn og e-postadresse. Da vil du få tilsendt nyhetsbrevet "Naturlig mentalt" med ujevne mellomrom.