Panikkangst i krig og fred

Flukten til Sverige høsten 1942

Om morgenen den 23. september, fulgte Marie og hennes reisefølge lokalbåten fra Tromsø til Storsteinnes i Balsfjord, hvor en vedbil ventet dem. Hennes følge var to sykepleiersker, samt en kvinnelig lektor ved den høyere skole i Kristiansand. Fra et veiskille begynte deres vandring til fots, en vandring som etter planen skulle strekke seg over sju, til dels lange dager.
 Med en enorm oppakning passerte de tett forbi en tysk vaktstue. Om det var denne oppakningen, eller om de tyske vaktene stod i ledtog med deres hjelpere, fikk de aldri vite, men Marie var svimmel etter å ha holdt pusten mens de passerte tyskerne. Heldigvis var det ingen som stanset dem, og forbi kom de. Strekningen de skulle gå var meget strabasiøs. Elvene hadde gått opp og de hadde måttet vade med vann til livet for å komme over. Etter om lag åtte kilometer slo de leir i skogen, la seg i soveposene og overnattet i øsende regnvær. Starten lovet ikke godt for videre marsj over grensen, tenkte Marie der hun lå klissvåt i soveposen og hutret. Tankene spant rundt i hodet. Ville de klare det? Ville hun klare det? Var alle i fysisk god nok form? Marie visste hun var i noenlunde god form, men det var ikke akkurat slik at hun hadde trent på å gå lange marsjer i skog og fjell med tung oppakning. Men det ville vel gå på et vis. Hun måtte tro det. Måtte ha håpet. Himmelen var stjerneklar, og for en stakket stund tok stjernene hennes fulle oppmerksomhet. Og da hun fikk øye på et stjerneskudd, var det med ønske om at alle der hjemme hadde det bra og at hun en dag ville få se dem igjen.
 Neste dag var det å sette i marsj igjen. Marie var smertelig klar over at dersom de ble overrumplet av tyske patruljer, ble det rake veien til fangeleir. Derfor var de alle hele tiden på vakt, og kom det tyske fly, var det om å gjøre å gjemme seg så godt de kunne. Enten ved å legge seg flatt ned i åpent lende eller søke ly under trærne. De gikk i stillhet.
Plutselig hørte de flydur i det fjerne. Det var vanskelig å se på avstand om det var venn eller fiende som kom. De søkte ly under noen små grantrær. Stille satt de der til flyene hadde passert. Da de skulle reise seg igjen, oppdaget Marie at lektoren, Solveig, var helt hvit i ansiktet og ved nærmere øyesyn merket hun at Solveig hyperventilerte og tok seg til brystet. «Solveig, går det bra med deg?» Panikkslagne øyne og hvinende pust. Solveig klarte ikke å si noe. Marie styrtet bort til henne og fikk lagt henne ned med bena høyt. Marie var redd hyperventileringen ville føre til besvimelse. «Solveig, se på meg!» Marie måtte gjenta det flere ganger, før hun omsider fikk øyekontakt med Solveig. «Kjenner du hånden min på magen din? Kan du forsøke å puste så hånden min hever seg?» Marie visste at det var helt avgjørende å få kontroll på pusten hennes, og at dype magadrag ville hjelpe. Solveig så skrekkslagen ut der hun lå, men holdt etter hvert øyekontakt med Marie.
 «Bra Solveig, forsøk litt mer. Jeg vet du kan heve hånden min mer med pusten din.»  Solveig forsøkte, men det var ikke enkelt. Marie kløp henne i armen. «Kjente du det?» Det var et triks for å få Solveigs tanker på avveie. Marie kløp hardere. «Au». Solveig tok seg til armen. «Kan du nevne tre ting du ser rundt deg nå?» Solveig var roligere nå, pusten bedre, men Marie måtte få tankene hennes mer på avveie. Tankene om død og fordervelse red dem alle, men hos Solveig var det full alarm. «Eh, jeg ser deg Marie. Og så ser jeg en sekk. Og skoene mine» «Hvilken farge har lissene dine?» «Lissene mine?» Solveig så bestyrtet på henne. Som om spørsmålet var det dummeste hun noen gang hadde hørt. Lite visste hun at det var akkurat det Marie ville ha frem. «Ja, hvilken farge?» Gjentok Marie.
 «Røde?» Solveig så spørrende på Marie og undret seg over denne merkelige spørreleken. Med ett merket hun at pusten var roligere, at oppmerksomheten hennes var rettet mot de små tingene, og at den verste redselen for å dø var borte. Men hun var dønn sliten etter anfallet, og brukte tid på å komme seg på beina igjen. Første gang hun forsøkte svimlet det så for henne at hun nesten datt i bakken igjen. Kun holdt oppe av Marie og en av de andre sykepleierskene. Etter hvert fikk hun i seg litt vann og med skjelvende ben fulgte hun etter resten av følge da de satt i marsj igjen. Evig takknemlig for at nettopp Marie var hennes følgesvenn under flukten.

Hva trigger panikkangst hos meg?

Det trenger ikke å være krig for at et panikkaggstanfall trigges. Noen ganger kan det komme helt ut av det blå, og første gang det skjer, er det kjempeskummelt. Jeg følte at jeg skulle dø når som helst. Det oppleves såpass sterkt for de fleste at legevakta stadig får inn pasienter som tror de har et hjerteinfarkt, men tester viser at det «bare» er et panikkanfall.
Stress over tid, privat og/eller i jobbsammenheng, er en faktor som kan utløse et anfall. Hvis kroppen min er i konstant alarmberedskap, kan jeg kjenne på signaler som rask puls, svimmelhet, trangt i brystet, vanskelig å trekke pusten ordentlig inn. Disse kroppslige fornemmelsene kan trigge en sterk angst – skal jeg dø nå? Det blir en ond spiral. Jo mer jeg fornemmer signalene på angst, jo sterkere blir angsten, og det kan ende i et akutt panikkangstanfall.
 Etter et slikt anfall, har jeg erfart at er det normalt å kjenne på en angst for angsten. Jeg er livredd for at det skal skje igjen. Igjen vil kroppen være i alarmberedskap, og terskelen for å utløse et nytt anfall, er lavere.
 Traumer fra barndom eller andre perioder i livet, kan trigges dersom jeg befinner meg i en situasjon som minner om traumet. Angsten aktiveres fordi kroppen kjenner seg igjen, den glemmer ikke. Og følelsene jeg hadde den gangen jeg opplevde traumet, når jeg var livredd og alene, kommer tilbake med voldsom kraft.
 Jeg er konfliktsky, og føler veldig sterkt og emosjonelt i situasjoner som innebærer spenning, frustrasjon eller motstand mellom mennesker nær meg. Konflikter påvirker meg ofte så sterkt, at jeg tar avstand fra de som skaper konflikten. En uenighet som for andre kun er det, en uenighet, føles så uendelig mye sterkere for meg. Å ha ADHD og være veldig sensitiv hjelper ikke stort i mitt forsøk på å akseptere en konflikt. Selv om konflikter er naturlige – de skjer overalt, er jeg i full alarmberedskap fordi jeg har erfart at i slike situasjoner er det en kort vei til et panikkanfall.

Det viktigste til slutt: Bearbeid traumer med en fagperson. Jo mer du dytter vekk vonde følelser og minner, jo mer sannsynlig er det at det kommer å biter deg i rævva når du minst aner det.

Hvordan håndtere jeg panikkangst?

Selv om det føles intenst, vil adrenalin toppes og begynne å avta etter ca. 10–20 minutter. Derfor varer de fleste panikkanfall relativt kort, selv om det føles som en evighet. Å prøve å stoppe et panikkanfall kan øke panikken. Jeg fokuserer på at “Dette er et panikkanfall. Jeg har opplevd det mange ganger før. Det er ubehagelig, men jeg dør ikke.” Panikk øker pusten — jeg får for mye oksygen. Derfor forsøker jeg å få kontroll på pusten for å få nervesystemet til å roe seg. Jeg legger hånden på magen og fokuserer på å få pusten helt ned i magen, slik at den ikke stopper i brystkassa. Det å kontrollere pusten er viktig, men kan skape mer stress. Hvis jeg ikke klarer å kontrollere pusten, og det er alt jeg fokuserer på, kan dette gjøre meg mer urolig. Derfor forsøker jeg meg på avledningsteknikker. Det kan være å telle antall bøker i en bokhylle, ha en ting i hendene jeg kan fokusere på, lytte etter lyder, trekke pusten inn gjennom nesen og kjenne etter hva jeg lukter. Dette trekker etter min erfaring hjernen bort fra katastrofetanker.

Det viktigste til slutt: Snakk med nære og kjære om panikkangsten. Fortell dem hvordan du opplever det, og hva du trenger fra dem. Det skal ikke mer til enn at noen holder deg i hånden, holder om deg, at de bare er der for deg.